Ett år uten (langt) hår

Det er ett år siden søskenbarnet mitt klippet av meg håret med kjøkken-saksa, for så å barbere av meg det resterende håret - ganske så tøff fyr han egentlig. 

Jeg våknet den dagen, gikk på badet og dro ut den strikken jeg alltid sov med for å unngå å se alt håret som evt. ville ligget igjen på puta. Denne dagen var det uvanlig mye hår som ble med strikken, og jeg skjønte fort at i dag er dagen - nå ryker håret. Jeg ble litt stressa, men jeg takla det veldig greit. Jeg visste jo at dette skulle skje, egentlig var det litt deilig,  jeg slapp å grue meg og vente på det hele tiden. Det var jo ett tema som surra rundt i hodet konstant etter første pose med cellegift ¨Når går håret?¨ 

Og nå skjedde det.  

@kreftutenfilter

På kvelden gikk håret. Mamma, pappa, onkel, tante og søskenbarnet mitt kom for å være med. Jeg tok håret i en slapp, lav hestehale, satte meg på en stol foran helfigur-speilet, og nå var jeg klar. Det var en blanding av skummelt, ekkelt og faktisk litt spennende å høre saksa klippe seg igjennom håret over strikken. Plutselig hadde jeg bob - og jeg husker jeg ble så glad, for jeg kledde det. Mamma holdt i håret som var klippet av, det var rart og vanskelig å se mitt hår i hånda hennes - og ikke på meg. Vi fortsatte klippingen, det ble klippet litt over alt, og det så absolutt ikke bra ut.

Jeg lo meg igjennom ganske mye av det. Jeg tror mye av latteren var en slags forsvarsmekanisme akkurat der og da, for jeg syntes ikke det var særlig gøy. Etter å ha klippet meg ganske kort var det tid for barbermaskina, lyden og følelsen av den var ekkel. Plutselig var jeg skalla! Det var bare igjen bittesmå hår som raspet litt i hånden når jeg strøk meg over hodet. Jeg så meg i speilet, og det var ikke som jeg hadde sett for meg. Det var uvant, jeg følte sykdommen ble enda mer synlig, men jeg syntes ikke jeg var stygg og jeg følte meg fortsatt som den samme. 

@kreftutenfilter

@kreftutenfilter

Det var veldig rart å se meg selv i speilet de første dagene, jeg skvatt litt selv om jeg visste at håret var borte. Det var samme ansiktet, men jeg hadde ingen ramme på det - det var bare ett hode. 

Jeg hentet parykken min bare noen dager etter håret ble borte. I mellomtiden hadde jeg prøvd å sy hair-extensions på ett hårbånd, noe som ikke ble særlig pent. Jeg brukte lue de dagene. 

Forventningene mine til parykken var at det skulle bli enkelt - jeg skulle fikse håret og bare ta det på meg uten noe mer stress. Jeg kom ikke til å ha en eneste bad hairday. 

Virkeligheten ble en helt annen.  Jeg følte meg fin med parykken, samtidig som det føltes som jeg kledde meg ut. Det tok lang tid på å klare å få parykken på sånn at jeg ble fornøyd, og når jeg klarte det begynte den raskt å klø. Jeg brukte ofte hårbånd over, fordi jeg ikke likte ¨hårfestet¨. Når jeg brukte den offentlig tenkte jeg heltiden på at jeg hadde parykk og at de fleste sikkert så det  jeg klarte ikke å slappe ordentlig av. Jeg fant fort ut at parykk ikke var noe for meg, men det var en setting jeg brukte den i. Hver gang jeg skulle på noe der jeg visste det var mange ukjente barn tilstede, tok jeg den på meg. Ikke for å skjerme barna, men for at jeg skulle slippe blikkene og spørsmålene. Jeg ville gi ordentlige svar de gangene jeg ble spurt, og det hadde jeg ikke overskudd til å gjøre hver dag. 

For meg ble løsningen hodeplagg. Jeg kjøpte meg mange sjal i forskjellige størrelser og stoff, og fant ut hva jeg likte best. Bestemor og symaskina hennes ble veldig viktig. Jeg lærte meg mange forskjellige måter å knyte på, og følte meg mer som meg selv med det. Det kan nok hende at det ble mer synlig at jeg var skalla med fargerike bånd på hode, men jeg følte meg mye bedre - og det er jo det viktigste. Jeg følte meg veldig ¨naken¨ og ubeskyttet når jeg gikk skalla, men noen dager hadde jeg også selvtilliten til det.

Ganske raskt etter at håret begynte å komme tilbake gikk jeg uten noe form for hodeplagg.  Håret var veldig kort, men jeg hadde fått rammen på ansiktet tilbake - og jeg merket fort at det er var det jeg hadde savnet mest. Jeg har heller ikke fått fler komplementer på utseendet mitt før da, og det føltes utrolig godt! 

Jeg trodde jeg skulle spare mye tid på å ha kort hår, men bruker mer tid på håret mitt nå enn før for å få det sånn at jeg blir fornøyd. Jeg bruker gladelig den tiden, for jeg er utrolig glad for å ha håret tilbake. 

@kreftutenfilter

Etter håret ble borte merker jeg hvordan jeg har brukt håret mitt og hvordan det har fått meg til å føle meg. Jeg tar meg fortsatt i at jeg drar etter hestehalen min (som ikke er der) når jeg er i situasjoner der jeg blir usikker. Jeg klarer å føle meg fin både skalla og med kort hår, men ikke helt på samme måten som før. Jeg savner å fikse håret mitt, eller bare slenge det opp i en dott. Selvtilliten er nok bedre i dag enn det det den var før, det kan være at jeg har blitt eldre, men jeg tror det har mye med denne erfaringen å gjøre. Håret som alltid har vært en del av identiteten min ble borte, men jeg føler selv jeg kom sterkere ut av det.