Kreft, livskrise og samtidig levere en sædprøve

Vi har pusterom, bassenger, ungdomsrom og samtalerom for å gjøre sykehusoppholdene best mulig for kreftpasienter. Men hva med det rommet der sædprøven skal leveres, har vi glemt det?

Vi som jobber i helsevesenet anbefaler alle menn som seinere i livet kan få et ønske om å bli far, å levere en sædprøve før kreftbehandlingen starter. Dette for å fryse ned sædceller som kan brukes seinere hvis man får problemer med å bli far på naturlig måte.

Som sykepleier på Radiumhospitalet har jeg fulgt mange menn til det rommet hvor de skal fylle koppen med sæd. Ofte er de i en stresset situasjon, nettopp fått en kreftdiagnose og livet er blitt snudd på hode. De skal gjennomgå mange undersøkelser og gruer seg til behandlingen. Og da kommer vi med den lille koppen… Hvordan får de det til, har jeg ofte tenkt. Samtidig har jeg vært flau over det rommet vi henviser de til, som ikke akkurat er et rom som innbyr til kos med seg selv.

For noen uker siden møtte jeg og Ida fantastiske Tor-Arne og hans samboer Toni. Tor-Arne har hatt testikkelkreft og driver nå bloggen Kommunemannen. Vi spilte inn en podcast sammen (den kommer 5. mai) og underveis så hadde jeg lyst å spørre om dette med sædbankirg, men turte ikke. Etter at opptakeren var slått av kom vi inn på temaet, og derfor slo vi den på igjen, for dette er noe vi som jobber i helsevesenet burde gjøre noe med!

Dette er hentet fra bloggen til Tor-Arne:

Ja da var dagen kommet for å fryse ned mine små svømmere…
Jeg møter opp til avtalt tid på Rikshospitalet, avdeling for Nukleærmedisin. Jeg får en lapp med et nummer på og beskjed om å vente til nummeret ropes opp, for så å skal gå inn en dør og til en luke nederst i gangen. 

Gangen var lang, med uendelig mange dører. Nesten helt nederst i gangen finner jeg en åpen dør med en disk rett innenfor – dette viser seg å være «luken» jeg skulle henvende meg i. Like nedenfor denne døren, altså da helt nederst i korridoren, har de ansatte laget seg et lite «pauserom» med stoler og bord, og satt opp en skillevegg. En mobil skillevegg på hjul, ca 1,5 meter høy og i tynt stoff – veldig praktisk når man ønsker å skjerme seg fra resten av korridoren… 

I disken møter jeg en lang og slank brunette med håret i hestehale. Damen er i midten av 30-årene, uten mimikk, sosiale antenner og tilgang til dagslys. Etter å ha identifisert meg og signert noen papirer, får jeg en gjennomsiktig plastkopp med hvitt skru-lokk på, og beskjed om å velge ett av rommene ved siden av. Små-klein spør jeg om hvilke av de (hundre) dørene i korridoren hun mener, hvorpå damen kommer ut i korridoren og peker på de to nærmeste. 

Jeg bestemmer meg for å gå for døren til venstre da den er lengst unna «pauserommet» i korridoren, smiler pent takk til damen og åpner døren.

Fra dørkarmen, ca 1,5 meter inn i rommet, henger det en liten hvit vask midt på veggen, med et tynt stående rektangulært speil over. Til høyre for speilet, henger en hvit boks med tørkepapir. Til venstre for speilet; såpe i en pumpe-dispenser. Veggen er burgunder og ca 5 meter lang. Til venstre er et vanlig hvitt gulvmontert toalett, med lokket og toalett-setet oppe. Til høyre for toalettet, henger det en søppel-kurv i stål fastmontert på veggen, i typen grovt netting. Kurven har en hvit tynn søppel-pose oppi, som er overfylt med brukt tørkepapir, og i tillegg ligger det brukt tørkepapir på gulvet under søppel-kurven. 
Til høyre for vasken på veggen, står en svart skinn-stol med rygg man kan legge bakover – dersom man ønsker en mer liggende stilling… Og på den burgunderfargede veggen, ved siden av den svarte skinn-stolen, er det skrudd opp en hylle i pleksiglass. I hyllen ligger det to blader – det ene bladet er kontakt-annonser hvor man kan ringe til «kåt dame, klar for deg», og det andre bladet er et pornoblad med overskriften «Den trangeste fitta». Etter å ha lukket døren, legger jeg merke til at den nederste centimeteren på døren, mangler – det er en sprekk rett ut i korridoren, hvor det sitter ansatte og skravler og ler på «pauserommet».

Ja, da var det bare å finne seg til rette i den tynn-slitte skinn-stolen…

Seriøst – dette er skammelig! Hvor enkle og grunne tror helsevesenet at vi menn egentlig er?? Er det ikke mulig å legge forholdene litt mer til rette slik at en i utgangspunktet uhyggelig avtale med sykehuset, kan bli så hyggelig som det kan gå? Hva med muligheten til å ta med seg sin partner? Et rom som ser mer ut som et hotellrom? Og skal man legge frem pornoblader i dagens teknologiske verden, så legg ut noe til enhver smak da! Og hva skjer med å ha et provisorisk pauserom rett utenfor, når døra ikke er tett en gang??
Greit, jeg ønsker ikke egne barn, så jeg hadde ikke trengt å gjennomføre dette engang, men hva med de parrene som virkelig ønsker å få egne barn sammen? Som ikke får barn og må gjennom diverse tester og undersøkelser? Ja, dette er en liten del av det, men hvorfor ikke gjøre det så hyggelig som mulig? Det er jo de små tingene som viser seg å være viktigst!
Og vi lever i et av verdens rikeste land, jeg trodde faktisk at forholdene skulle være langt bedre enn dette.