En appetittvekker for livet

I morgen reiser Kreftkompassets mentorskapsprogram en uke til Nepal. Det kan være vanskelig for utenforstående å skjønne hvorfor vi skal reise så langt.

Vår opplevelse er at mange som har gjennomgått kreft blir redde for mye. Noe som er fullt forståelig. Å gjennomgå krisen det er å få kreft, vil påvirke deg i lang tid fremover. Noen har katastrofeangst, og det å reise så langt føles utrolig skremmende. Hjemme er det trygt og godt. Så hvorfor skal noen dytte meg ut av den komfortsonen?

Fordi det gir en fantastisk mestringsfølelse å klare å gjennomføre reisen. Den lange flyturen til tross for smerter og angst. Være sammen med folk du ikke kjenner så godt, en hel uke selv om du er plaget med fatigue. Utsette seg for andre bakterier med stomi og selvkateterisering. På denne reisen kommer frykten for koronaviruset og det å bli satt i karantene og ikke komme hjem, i tillegg. Så det er en modig gjeng med åtte kreftoverlevere som går på flyet i morgen. 

Ved at vi besøker Balika Peace Home, et barnehjem for jenter som har vært utsatt for seksuelle overgrep, barnekreftavdelingen i Kathmandu og møter lokale hjelpearbeidere i CWIN, så gir reisen også et perspektiv på livet. En innsikt i hvor godt vi har det i Norge og hvor heldig vi er som bor i dette landet. Som en deltaker sa på en tidligere reise, når vi kom ut fra barneavdelingen, «der sprakk min kreftboble». 

Tidligere reiser viser at deltakerne vil oppleve et unikt samhold i gruppen som støtter og heier på hverandre hele uken. De vil bli kjent med noen fantastiske ildsjeler i Nepal som har viet sine liv til å ta vare på utsatte barn. Og ikke minst de vil oppleve at de klarer mye mer enn de tror. Under en tidligere reise sa en av deltakeren til meg «Lotta, jeg trodde aldri jeg skulle kunne reise til Sverige igjen, og nå sitter jeg her i Nepal». Jeg får fortsatt tårer i øynene når jeg tenker på det øyeblikket. 

gLYiFXQPQl2kvq+PUZl15A.jpg

En av deltakerne sa så fint at både mentorskapsprogrammet og reisen til Nepal var «en appetittvekker for livet». Det synes jeg er en flott beskrivelse på hvorfor vi går på det flyet i morgen! 

Lotta VadeKommentar