Kjære livet, kreften, fatiguen og alle dere som sitter og leser

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg skriver det med Ida, #kreftutenfilter, i tankene mine og i hjertet mitt.

Jeg har blitt personlig kjent med mange som har hatt kreft, mange som kjemper kampen og mange som Ida, som måtte reise så alt for tidlig.

Ida var ikke en av de jeg ble personlig kjent med og jeg snakket aldri med Ida, men jeg jeg har følgt henne gjennom hele sykdomreisen.

Jeg kjenner det så langt inn i sjelen at Ida har reist.

Livet er så fryktelig vondt og kreften har ingen terskel.

Nok en gang viser kreften at det er den som bestemmer til slutt.

Det er så fryktelig vondt; alle disse flotte jeg har blitt kjent med - som har blitt fratatt livet så altfor tidlig.

Det er vondt når noen av «kollegaene» mine mister livet i kreften, og jeg synes det er vanskelig å føle seg heldig.

Jeg stiller spørsmålet om hvorfor jeg var så heldig at jeg skulle få en kreftsykdom som jeg ble frisk av.

Litt som jeg har et snev av dårlig samvittighet selv om jeg så takknemlig.

I tillegg kjenner jeg på en vond skam, en skam over at jeg sitter her som en kreftoverlever og blogger og «klager» over fatiguen, når så mange sjeler hver dag mister livet til kreften.

Jeg mener det ikke som klaging, jeg mener det som opplysning til verden og opplysninger til de andre som kan kjenne seg igjen.

Det er viktig for meg å belyse at vi ikke er friske selv om kreften er borte.

For Ida var det viktig å blogge om kreften og for meg er det viktig å blogge om livet etter kreften.

Jeg og mange andre streamet begravelsen til Ida og den var så klart fryktelig hjertevond, men samtidig så fryktelig fin.

Jeg gråt for familien til Ida, nære venner og jeg gråt for fineste Ida så klart.

Ingen fortjener å måtte reise så tidlig.

Hun hadde hele livet sitt foran seg.

Ida var en person jeg gjenspeiler meg selv i, og kanskje derfor jeg kjenner det så i hjertet mitt.

Jeg gjenspeiler også mammaen til i Ida i moren min.

Begravelser er selvfølgelig fryktelig for alle mennesker, men etter jeg selv nesten stod med begge beina plantet i graven så har begravelser blitt noe annet.

Er det noe kreften ikke har påvirket i livet etterpå? 

Tror ikke det.

Kreften har gjort noen med begravelser også.

1 mnd ( sånt ca ) etter jeg selv var ferdig behandlet for kreften, var jeg i begravelse til en som var en stor del av barndommen min, og som ga meg veldig mye kjærlighet.

Jeg husker ikke begravelsen, men  jeg vet at jeg satt der hårløs under lua og hadde tatt valium for å klare begravelsen. Døden var så nær meg selv og jeg var enda på en måte i kampmodus, mens jeg ventet på prøvesvarene om kreftmarkørene skulle vise at jeg var ordentlig kreftfri. 

Med følelsen av å sitte der i kapellet og vite at 8 måneder tidligere så var det nesten meg og sønnen min.  

Det kunne vært meg, 

Men heldigvis var det ikke det.

«Det kunne vært meg» kommer inn i hodet mitt i hver begravelse jeg er i.

Jeg har valgt å være åpen om livet etter kreft og hvordan livet er og derfor henvender mange seg til meg på sosiale medier.

Friske folk som ikke har noe nærhet til kreft lurer kanskje for hvorfor jeg utsetter meg for dette?

Hvorfor jeg ikke bare vil slutte å tenke på kreften siden jeg er kreftfri.

Men det går ikke.

Kreft er en så stor del av meg, selv om den er borte, og det vil den alltid være.

Det er kreften som endret livet mitt og dersom jeg kan bruke min reise til støtte til noen eller trøste noen så gjør det meg så glad.

Dersom jeg kan støtte noen som er i det som jeg stod i, så gir det meg så inderlig mye.

Jeg tror vi trenger hverandre for å klare dette livet etter kreften.

Vi har opplevd den samme reisen, men samtidig svært ulike reiser.

Vi har alle sett døden i øynene, vi har kjempet og vi vet hva kreftbehandlingen gjør, hvordan hele kreftreisen er og hvordan vi føler oss den dagen behandlingen er avsluttet.

Fysisk og psykisk.

Vi har hverandre og er i bunn og grunn de eneste som kan forstå hverandre.

Noen av oss har kanskje ikke så mange ellers å snakke med.

Selv våre næreste pårørende kan ikke forstå oss 100%, selv om de har vært så nær alt.

Noen ganger kan det føre til frustrasjon, hvertfall for meg.

Akkurat som vi ikke kan forstå de pårørende og derfor trenger kanskje pårørende også hverandre, de har jo hatt sin egen kamp.

Vi er mindre alene sammen tenker jeg.

Noen tenker heilt sikkert at dette bør jo gjøre vondt verre for meg.

At jeg skriver om kreften.

«Oppsøker» kreften.

Jeg skriver om senskadene mine.

Mange som har opplevd vonde ting oppsøker gjerne det de har opplevd etterpå, for de vil bruke erfaringen til noe godt.

For meg er det uten tvil terapi.

Jeg har hele tiden sagt at en dag skal jeg bruke krefterfaringen min til noe.

Da tenkte jeg noe frivillig, men pga fatiguen har jeg ikke krefter til det, så da er jeg så takknemlig for sosiale medier og at jeg har fått blogget for kreftkompasset, og delt min erfaring i hvordan livet er som kreftoverlever.

Jeg er frisk av kreften, men hver dag så handler livet mitt om kreften, siden det er kreften som har gitt meg mine senskader.

Men en ting er sikkert, - jeg Miriam er ikke bare kreften og senskader, selv om jeg skriver mye om det.

Det er en annen Miriam også.

En livsglad Miriam som liker å le og leve livet til det fulle.

Reise, være ute, og være sammen med de jeg er glad i. 

Livet