Jeg går med rak rygg 🧡 og skal aldri være redd for å leve 🪩

Etter en lang stund uten å dele noe hos Kreftkompasset har jeg plutselig noe på hjertet mitt.

Vet ikke heilt hvorfor jeg deler, men jeg har bare lyst og kanskje er det litt usammenhengende også.

Det har blitt en frihet for meg å ikke dele om hvordan jeg har det hele tiden. Før var det motsatt og det var viktig. Sykt viktig. Hvis ikke hadde jeg ikke vært der jeg er idag mentalt, etter jeg fikk kreft og endte opp i ingenmannsland.
Men jeg har endret meg.
Jeg har blitt trygg på meg selv og det livet jeg lever med senskader.
Det kan være livet som har formet meg eller det kan være at jeg faktisk er 12 år eldre enn da jeg ble syk, jeg er voksen nå.

Jeg har vært redd eller ikke redd, men jeg har synes det har vært vanskelig å vite hvordan jeg skulle leve, leve i ingenmannland med senskadene mine i etterpålivet.
For alt er jo usynlig,
Livet i ingenmannsland, det er jammen meg et liv i ingenmannsland.
Oss som ikke døde, men heller ikke ble friske tross at vi ble kreftfri. Dette diktet fra Sigrid (tusentankeriord) som jeg deler her traff meg veldig. Det traff meg etter en dag der jeg hadde vært sosial. Noen tenker kanskje «Du er så mye bedre nå Miriam»
Miriam er ikke så mye bedre. Ikke i det hele tatt. Jeg har begynt å prioritere mer sosialt (på min måte) inne i min sirkel over hva jeg kan orke på min måte. Min type mer sosialt er ikke en frisk type sosialt.
Det er litt om gangen.
En kveld om gangen.
Inni mitt hode har jeg måtte tegne en sirkel og fyller den med det jeg skal bruke #etterpålivet mitt på. Det jeg skal bruke livet mitt på.
Jeg har begynt å prioritere mer sosialt (i den grad jeg kan) pga min psykiske helse. Når en lever isolert pga sykdom, senskader, traumer så får en nesten sosial angst til slutt. Jeg tok et grep for meg selv og kjente at selv om jeg er syk og ufør, så betyr ikke det at jeg ikke kan være sosial innimellom, for å få det menneskelige påfyllet jeg trenger og ikke minst føle at jeg er en del av noe, selv om jeg blir sykt sliten etterpå, eller syk er vel et mer rett ord. Jeg blir syk. Syk av å gjøre for mye.

Mange kreftoverlevere begynner kanskje som frivillige av akkurat det tilfelle at de trenger å være en del av noe (og å gi noe tilbake). Selv om de er uføre og ikke kan jobbe. Og det er heilt fantastisk.
Jeg har ikke muligheten til å tenke den tanken en gang, frivillig arbeid, da faller kroppen min sammen selv om jeg siden dag en etter jeg ble «frisk», har kjent på at jeg kunne ønske jeg kunne bruke kreften jeg fikk til noe. Det har jeg sagt til mine nærmeste mange ganger. Men det er ikke et alternativ for meg.

Jeg har vært ganske usynlig, i mange mange år i bobla mi og den lever jeg enda i, den som jeg trøt ut av innimellom.

I år er det en gedigen fjelltopp nok at jeg i år planlegger både konfirmasjon og 40-årsdag.
Det krever sitt av meg.

Det som har tært sinnsykt på meg etter jeg ble syk av kreften, frisk av kreften og så syk av senskader er nemlig det at jeg ikke er en del av noe og jeg gruer meg allerede til høsten, når hverdagen begynner, og alle går tilbake til sitt. Slikt er det hvert år. Da blir jeg akutt ensom, før jeg har kommet inn i min tralt igjen, i min hverdag på min måte.

Plutselig er jeg kanskje mer synlig, jeg prioriterer energien annerledes, men det går ut over andre ting.  Det er det som er det vonde. Det går ut over noe eller noen. Jeg har på mange måter i alle disse årene skjermet meg fra baksnakking, selv om uansett hva en gjør her i livet så vil andre finne feil. Tanken min har kanskje vært at «hvis ingen ser meg ute kan de ikke dømme meg». Men så er det også motsatt. Men vi skal jo ikke dømme hverandre. Disse tankene kan bli en belasting etter hvert og den sirkelen måtte jeg komme meg ut av. Hvilken verdi er det og hva er hensikten med å være så priviligert og overleve alvorlig kreftsykdom viss jeg skal gjemme meg for verden for at noen vil ha en mening om meg.

Når Sigrid la ut dette diktet kjente jeg det var så fint. Ingen ser hva jeg gjør før og etter jeg er sosial. Ingen ser feriene mine. Ingen ser hvordan jeg har lagt opp uka mi for å klare fotballkampen og kanskje noe sosialt en gang innimellom en fredag eller lørdag.

Alt dette fortjener jeg selv om jeg er ufør.
Å se guttene mine sine fotballkamper.
Være sosial.
Være fysisk aktiv.
Opp på min lille store fjelltopp.
Smile, le, danse.
Jeg er et heilt menneske slik som du.
Bak sykdommen, bak kreften og bak #etterpålivet  finnes det ei Miriam som har strevd sinnsykt og nok alltid vil streve for å finne et godt liv i ingenmannsland. Jeg har kommet langt på å finne det fine og det er det nok mange som legger merke til. For jeg Miriam er en ganske positiv person selv om jeg lever i den tilstanden jeg gjør.
Jeg klager sjelden og tier mer.
I grunnen liker jeg ikke min egen tone bak dette innlegget, jeg føler jeg forsvarer meg selv. Jeg gjør ikke det! Jeg er ferdig med det og vil aldri mer bruke energien min på å forsvare og forklare, for de som vet, de vet ❤️
De vet hva kreften har gjort med meg, både fysisk og psykisk. Er kanskje derfor jeg også kanskje virker friskere? For jeg forteller ikke lengre, jeg forklarer ikke lengre for jeg vil at alle skal se Miriam.
Ikke bare se Miriam som fikk kreft og lever med senskadene.
For det er meg og senskadene hver dag heilt alene mot hele verden. Derfor tar jeg «fri» innimellom, viss jeg kan si det på den måten.
Jeg og senskadene, fatiguen, my not so friendly ghost, lever sammen som en klegg hver dag enda, og enda hver morgen snakker vi sammen i sengen på morgenen om hva jeg skal bruke dagens energi på slik som jeg skreiv i et dikt for mange år siden.
Å være sosial en dag i uka og gå runden, å reise på ferie innimellom, møte opp på fotballkamper til ungene er ikke det samme som å jobbe. Jeg har min lille energi som jeg bruker godt på det som gjør meg glad. Det som gjør meg godt psykisk og det som gjør at jeg føler jeg lever det jeg kaller et verdifullt liv i livet etter kreften.
Livet mitt er før og etter kreften, men jeg kan ikke bruke resten av livet mitt til å påpeke til alle at jeg er syk selv om du ser meg ute nå.
Jeg og senskadene er smeltet sammen og det er både på godt og vondt. Mennesker er flinke til å dømme hverandre. Selv jeg, før jeg ble syk selv kunne dømme. Men dømming og biske kommentarer kan ødelegge en allerede ødelagt sjel. Jeg har blitt ødelagt manger ganger.
Trø varsomt.
Jeg hviler.
Jeg lever sakte.
Jeg lever i intervaller.
Men plutselig gjemmer jeg meg ikke lengre. Jeg tørr å vise meg, jeg tørr å glede meg over livet selv om livet er som det er.
Jeg går med rak rygg.
Jeg har ingen grunn til å skjemmes og det har heller ikke du som lever #etterpålivet slik som meg.
Jeg skammer meg ikke lenge over å fortelle folk at jeg er ufør.
Jeg sier med stolthet at jeg er ufør for at jeg overlevde alvorlig kreftsykdom. Det er en seier i livet bare det. En viktig seier. Jeg lever, jeg skulle ikke leve.
I September feirer jeg 12 år ❤️
Alle mennesker fortjener påfyll.
Jeg fortjener glede.
Jeg vil være med på det jeg orker, men jeg må leve dette livet sakte i mine intervaller viss ikke blir jeg enda sykere.

Livet