Mitt nye speilbilde

Det er to nye looker, to uvante looker. Den ene er den «nye» naturlige meg og den andre er en pyntet og en påsatt utgave. Jeg er ikke særlig fornøyd med noen av dem, men der er noe jeg må lære meg til.

I det store bildet så er det bare et bevis på at cellegiften prøver å gjøre jobben sin.

Jeg ser ansiktet mitt, jeg kjenner igjen ansiktet mitt, men jeg kjenner ikke igjen rammen rundt det.

Jeg er fortsatt samme personen, jeg har bare fått en liten, men veldig synlig forskjell på utseende mitt.

Dette må jeg venne meg til.

Ida

Følg #kreftutenfilter på Instagram

Det er ikke bare hår

Jeg banker på døren til rommet til en av de pasientene jeg har ansvar for den kvelden. Det første jeg ser når jeg åpner døren er en søppelbøtte full av hår. Andre cellegiftkur har akkurat begynt, og som mange andre har hun valgt og selv barbere av håret før det faller av.

Etter å ha jobbet flere år på Radiumhospitalet har jeg blitt vant til å se mennesker uten hår. Jeg tenker ikke over det lenger. Det som for mange andre kan oppleves som veldig annerledes og kanskje litt skremmende, er for meg blitt vanlig. Det gikk til og med så langt at jeg begynte å ta litt lett på det. «Jo, du vil miste håret men det vokser ut igjen når du er ferdig. Det finnes mange fine parykker du kan bruke hvis du ønsker det.» Og så delte jeg ut en rekvisisjon til parykk, som kan hentes ut hos en frisør.

Men denne kvelden, da jeg banket på døren til rommet til jenta som hadde en søppelbøtte full av hår, skulle endre min innstilling for alltid. For der sitter hun på en stol i hjørnet av rommet. Bak henne står hennes kjæreste. Han er, det jeg vil kalde en macho mann, mye muskler og et litt tøft utseende. Nå barberer han av henne alt hår, samtidig som tårene hans renner nedover kinnene hans. Hun gråter også, og ser fortvilet bort på søppelbøtten med alt hår. Hele situasjonen er så sterk og jeg går ut av rommet med en stor klump i magen.

Emelie Bogren og Hanna Keena beskriver i sitt eksamensarbeid for å bli sykepleiere «Det er ikke bare hår» hvordan mange kvinner velger å barbere av seg håret før det faller av. Det er en måte å ta tilbake kontrollen, og selv kunne velge når håret skal bort. Mange beskriver også at det å bli skallet gir et signal om at nå finnes det ingen vei tilbake, kreften er blitt mere påtagelig og noe alle kan se.

Det er mange år siden jeg banket på den døren, men jeg ser det fortsatt klart foran meg. Aldri mer, tenkte jeg, når jeg gikk ut av rommet, aldri mer skal jeg tenke tanken at det å miste håret ikke er så farlig. For noen betyr det kanskje ikke så mye, men for andre er det en stor sorg. 

Lotta