Snart er det kontroll...

Snart er det kontroll, jeg redd og nervøs. Denne gangen klarer jeg ikke å være like positiv som jeg tidligere har vært. 

Formen min er fin, og jeg føler meg bra - livet er egentlig helt nydelig om dagen. Jeg er bare så redd for at kreften har vokst, og at jeg må begynne på cellegift igjen. Jeg vil ikke bli bryti ned av enda en cellegiftkur!

Jeg kjenner etter om jeg har vondt, og kan til tider ha en følelse av at kreften har spredd seg ut i hele kroppen min. Når jeg ikke tenker på det, har jeg jo ingen smerter - jeg lager meg kanskje en fantasi om at det værste skjer, for det er jo det jeg forbereder meg på. Det er så mye uvisshet rundt en kontroll. Den er så avgjørende for tiden fremover og hvordan jeg kommer til å ha det. Jeg merker at det er en større psykisk påkjenning nå enn noensinne.

Kall meg bare berg-og-dal-bane Ida. Nå har humøret snudd, jeg er positiv og har begynt å gjøre som jeg pleier - å gi de negative tankene fingeren! 

Svaret på prøvene mine ligger klart, det ligger der å venter. Uansett hva jeg gjør, tenker, sier eller ønsker - så påvirker ikke det svaret, og det kommer ikke til å forandre seg. Å få svaret gjør meg ikke noe friskere eller sykere enn jeg er i dag, forskjellen er bare at jeg vet. 

Følg @kreftutenfilter på Instagram