Verdien av en jobb
«Hva driver du med da?» Dette er gjerne noe av det første vi spør om når vi kommer i prat med nye mennesker. «Jeg fikk så mange senskader etter kreftbehandlingen, at jeg klarer ikke å jobbe mer», «Jeg jobber ikke for tiden», eller «Ja, jeg jobber 100 % med å ta vare på meg selv.»
Jeg tenker at det ikke er noe galt i å spørre om hva folk driver med, det viser jo interesse. Men det er fint at man selv kan velge hva man svarer.
Før jeg ble syk studerte jeg idrett og jobbet som personlig trener. Etter behandlingen og amputasjonen av høyre skulder fikk jeg ofte spørsmål om hva jeg skulle jobbe med i etterkant, siden jeg ikke kunne være personlig trener mer. Jeg har alltid likt å motbevise.
Den dag i dag jobber jeg som personlig trener i Tromsø og stortrives med det. Jeg får brukt erfaringene mine fra da jeg selv var syk, til å hjelpe andre i lignende situasjoner. Det er en god følelse å kunne glede andre ved å bruke mine tunge opplevelser til noe positivt. Og jeg har aldri opplevd at en manglende skulder har vært noen hindring i jobben, men heller en styrke.
Jeg føler meg heldig som har en jobb jeg trives med, hvor jeg møter forståelse og uproblematisk tilrettelegging. Jobben får meg til å føle meg samfunnsnyttig og er nesten blitt en del av min identitet.
Etter jeg var syk i 2013 har jeg vært igjennom en lang prosess i forhold til tilpasning av jobb. Det har vært oppturer og nedturer, skuffelser og gleder. Jeg vil så gjerne klare mer, men kroppen sier stopp. Det var det som skjedde og fortsatt skjer om det blir for mye arbeid over en periode.
I løpet av 5 år har jeg etter hvert klart å akseptere at jeg må lytte til kroppen, for den sier klart ifra om belastningen blir for høy. Og spiller jeg på lag med kroppen har jeg det så mye bedre. Jeg får bidra og føle meg nyttig, tross mange senskader.
