Jeg er ikke en skuffelse, men noen ganger kan det føles sånn
Klokken er 06.20. Jeg har ikke sovnet, for jeg får ikke sove. Jeg ligger å tenker - egentlig er jeg veldig lei meg, jeg føler meg mislykka og som en skuffelse for de rundt meg.
Kreften har tatt mye av meg, så enormt mye - men hvis jeg skulle tenkt på alt det, så hadde jeg nok ikke taklet hverdagen så bra. Jeg er kjempe glad for at jeg har en evne til å klare å fokusere på det jeg har, istedenfor å grave meg ned i all elendigheten. Sannheten er at kreften har tatt noe av det viktigste ifra meg, men ikke alt, for jeg har klart å finne noen veier til at livet mitt er fint og så nært jeg kan komme normalt i min situasjon. Men det er ikke alltid ett riktig tankesett og andre veier til målet kan hjelpe.
Det jeg sliter mest med er barnløsheten, den kan jeg faktisk ikke gjøre noe med. Eggstokkene og livmora mi er ødelagt etter all strålingen fra første runde - jeg produserer ikke egg, og har en livmor som ikke tåler et svangerskap. Jeg blir ikke frisk, så adopsjon er uaktuelt (hvis du tenker at det kan skje mirakler på den fronten - ikke si det, det blir som å strø salt i såret). Formen min er uforutsigbar, og jeg vet ikke når det snur. Det er på mange måter en egoistisk tanke at jeg fortsatt har så lyst på barn, for jeg er fullt klar over at det er ett alt for stort ansvar for meg å ta. Jeg må på en eller annen måte lære meg å takle alle sidene av det her, og det er ikke enkelt.
Jeg blir ikke sur eller sjalu på gravide lenger, og alt rundt meg og den ønskede graviditeten takler jeg ganske fint akkurat nå - nå er jeg i en fase der jeg ikke syntes synd på meg selv på den måten. Nå har det dukket opp en ny problemstilling.
Jeg liker å utfordre meg selv med å se på serier eller filmer der graviditet, fødsel og barn er hovedtema. På mange måter hjelper dette meg med å takle og å kunne være forberedt på forskjellige situasjoner. I starten var det helt forferdelig å se på, men nå sitter jeg å smiler, ler og griner fordi jeg syntes det er fint. Så for meg hjelper det jo.
Nå på torsdag så jeg på en ny serie om dette, det gikk kjempe fint det.. frem til de skulle fortelle dette til familien. Når de fortalte, og jeg så gleden til de kommende besteforeldrene og foreldrene, så knakk jeg helt sammen. Jeg ble sjalu og lei meg. Jeg følte meg mislykket og som en skuffelse for min egen familie. Jeg satt alene i sofaen å hulk-gråt - jeg var og er så lei meg for at jeg ikke kan gi noen den gleden.
Etter ca. to timer alene skjønte jeg at dette ikke går over av seg selv, så jeg dro hjem til mamma og pappa for å få trøst. Pappa var heldigvis hjemme, jeg klarte ikke å se ordentlig på han, jeg måtte bare slenge meg rundt halsen på han og klarte til slutt å forklare hva det var. Vi satt oss, i sofaen, og jeg la meg på skulderen hans, jeg så fortsatt ikke på pappa - for jeg følte at jeg skuffa han. Pappa sier raskt at det er kjedelig at det er sånn, men at han og mamma aldri har snakket om det på den måten, og heller ikke tenkt på det sånn. Han skryter av meg, forteller hvor stolt han er av meg - han får meg til å føle meg bedre. Han forandrer ikke situasjonen, men han forteller meg at jeg ikke er en skuffelse. Etter en stund gråter jeg bare litt og jeg klarer å snakke igjen, trøsten blir en samtale - og det er godt.
Mamma kommer hjem, og jeg føler på samme ¨jeg-er-en-skuffelse-følelsen¨ igjen, tårene kommer tilbake, men det er mye lettere å si det til henne - for jeg har allerede snakket så mye med pappa om det. Mamma sier det samme som pappa, vi snakker en stund, og til slutt snakket vi oss bort i noe helt annet.
Smerten, tanken og følelsen er der fortsatt, men nå går det bedre.
Følg @kreftutenfilter på Instagram
Mamma og pappa kommer aldri til å bli besteforeldre til mitt barn, broren min kommer aldri til å bli onkel for mitt barn og bestemor blir kommer aldri til å bli oldemor for mitt barn. Det er fakta, så må jeg bare lære meg å takle alt rundt det. Jeg vet jeg ikke er en skuffelse, jeg vet jeg ikke er mislykka - men noen ganger kan det føles sånn.