Hvorfor ha en mentor?

Som nevnt i mitt forrige innlegg, har jeg deltatt på mentorskapsprogrammet 2017/2018. Det hadde stor innvirkning på meg og jeg har lyst til at alle skal få en innsikt i hvor virkningsfullt og unikt et slikt program kan være.

Vi var 7 deltakere hvor ingen kjente hverandre fra før, men vi hadde allikevel svært mye til felles. Det var godt å kjenne at jeg ikke var alene om å ha utfordringer i livet etter kreftbehandlingen. Hver deltaker fikk en mentor hver.  

Margrethe og Heidi

Jeg og min mentor møttes ofte på kafé og snakket blant annet om hvordan jeg lettere kunne akseptere at livet ikke ble slik som jeg hadde ønsket. Det var svært givende å ha en person som ønsket å lytte til akkurat min historie. Jeg følte at jeg kunne være meg selv 100 % og fortelle åpent om livet etter kreft og hvordan jeg EGENTLIG hadde det. 

Mentoren min ble raskt som en god venninne og tiden gikk bestandig alt for fort de gangene vi møttes. Jeg følte meg alltid lettere til sinns etter samtalene våre. Vi snakket mye om takknemlighet. Som ferdigbehandlet, amputert og infertil var det vanskelig å være takknemlig. Ja, jeg ble frisk, men til hvilken pris. Livet er jo mer enn å bare leve. Tross dette fikk hun meg til å innse hvor mye jeg har å være takknemlig for. 

I løpet av tiden med en mentor ble jeg mer avslappet i livssituasjonen min og jeg innså at jeg ikke er alene. Jeg har virkelig kjent på takknemlighet og mestringsfølelse. Mentoren min fikk meg til å innse at jeg har et stort potensial og mye å være takknemlig for. Jeg vet nå at jeg kan gjøre noe betydningsfullt, være en ressurs for andre og bidra med det jeg besitter av kunnskaper og erfaringer.