Dette er Annikas historie.

1.august 2016 kom meldingen som ingen vil ha, men som mange får. «Dette er alvorlig. Det finnes ingen behandling». Vi var lammet! To barn, som hadde mistet sin pappa i selvmord fire år tidligere. Skulle de nå miste mamma?

Jeg heter Annika Reinertsen og er 49 år. Jeg har to barn på 19 og 22 år. I 2012 ble jeg enke etter at mannen min tok sitt eget liv. I 2015 traff jeg Olav Martin. Vi er nå samboere. Jeg fikk kreftdiagnosen 1.8.2016. En type bløtvevs sarkom med spredning. Uhelbredelig pr i dag. Cellegift behandlingene jeg får har som mål å slå ned vekst.

Legen som ga informasjon om kreftdiagnosen på SUS klarte å ta fra meg alt håp i løpet av et kort møte. Og dette før jeg overhode hadde tenkt tanken på at dette var noe jeg kunne dø av. For dette skulle jeg jo ri av. Vi gikk fra sykehuset med bøyde hoder i dyp fortvilelse. Ubeskrivelig vondt. Sarkom senteret i Bergen kontaktet oss først etter 2-3 uker. Det tok lang tid pga ferieavvikling. «Jo det er alvorlig, men vi har cellegift som kan ha livsforlengende effekt».

Første kur, fire døgn med konstant inn pumping av høyintensiv cellegift var tøft for kroppen. Jeg var fryktelig sliten da vi kom hjem. Jeg satte meg et mål for dagen – gå en runde rundt huset til kjæresten min Olav Martin som jeg traff sommeren 2015. Jeg måtte sette meg ned flere ganger! Dagen etter kjørte vi til sjøen. Gikk en forsiktig tur. En liten motbakke ble en kraft anstrengelse. Men jeg kjente fremgang fra dagen før. Sjølufta gjorde meg godt. Det gav meg inspirasjon.

To uker seinere, helga før neste kur, reiste vi på «guttetur» til Suldal. Vi vandret timevis i fjellet. Jeg sa til meg selv; klarer jeg å bygge meg opp slik mellom hver kur er dette liv laga. Ingen av de påfølgende kurene ble som den første. Det føltes lettere! Jeg vet at uten den aktiviteten vi utøvde og fremdeles utøver, hadde jeg ikke klart meg så bra som jeg har. Egeninnsats kreves! En må ville det og ta steg for steg. Finne aktiviteter i hverdagen som en liker å holde på med, og ikke minst, prøve å akseptere den nye usikre situasjonen.

Han som ser meg og tanker som må temmes. Olav Martin har gjort hverdagen min god! Han har fulgt meg gjennom hele prosessen. På egen regning tok han seg mye fri fra jobben det første året. Det er jeg evig takknemlig for! For det første året var et følelsesmessig kaos til tider, fryktelig tøft! Usikkerheten rundt det hele,«et prosjekt som ikke blir avklart». Det var lett å havne i «kjelleren». Jeg gikk ofte rundt og «ventet på døden» og hadde bekymringer og tanker om hvordan det ville gå med barna.

Det er utrolig viktig at noen er der, ser deg og får fokus vekk fra kvernetanker. For tankene kan knuse deg. De kjører sitt eget løp og disse må «temmes» for ikke å løpe løpsk. «Tankene er ikke deg», skrev Audun Myskja i kapittelet om tanker i boka si, Ungdomskilden. Jeg har blitt mer bevisst tankene mine og gjør grep, «vekker meg selv» før de tar overhånd.

«Gjør det du liker aller best».Vi har gått utallige turer de siste årene. Vi legger merke til ting, som vi før ikke så. Vi stopper opp, tar oss tid og går til steder vi før har pekt på og kjørt forbi. Vi endrer ofte planer. Skifter retning. Er impulsive. Som legen min oppfordret til tidlig i prosessen; «gjør det du liker aller best!». Et aktivt uteliv gir så mye! Holder psyken i sjakk, motet oppe, gir flotte opplevelser, helsegevinst, livsglede og håp. Og en kropp som er rustet til nye kamper!

I søknaden til opptak i mentorskapet luftet jeg tanker om å få hjelp til å komme i gang med blant annet turguiding og kurs som jeg ser for meg kan utføres i behandlingspauser. Sjur Hundsnes, ansatt i Aker BP har vært min mentor. Vi har hatt flere møter, deltatt på felles samlinger, satt opp mål og diskutert oss gjennom mange tema om prosjektet mitt og livet generelt.

Fokus ble først og fremst å lande baller og komme i gang med ting som har ligget på vent, slik at fokus kan rettes mot aktiviteter som gir overskudd. Et mål var å selge huset. Sjur «pushet det» og jeg fikk gode råd og satte i gang prosessen parallelt med nye cellegift kurer, for jeg fikk tilbakefall tre uker etter oppstart av mentorskapet. Huset ble solgt!

I november 2018 skreddersydde Olav Martin og jeg en prøvetur til Suldal og inviterte Sjur og familien som testpersoner. Det ble en flott og lærerik helg med tur, god mat, gode samtaler og diskusjoner om prosjektet og veien videre. Jeg har og holdt et kurs i lefsebaking.

Mentorskapsprogrammet bidrar til kunnskap, inspirasjon og tankevekkere gjennom samlinger, foredrag og møter. Det er en trygghet over det. Jeg blir sett og tatt på alvor. Jeg har knyttet verdifulle kontakter og gjennom programmet, fått innblikk i et annerledes lands kultur gjennom reisen til Nepal som var en del av opplegget. Møter som har gitt kunnskap om andres livssituasjon. Dyp fattigdom, prostitusjon, mishandling. Barn og unge som utsettes for ting barn og unge absolutt ikke skal utsettes for. Foreldre som selger sine barn. Og det gjorde et sterkt inntrykk å høre at barn som er født med misdannelser, nedsatt funksjonsevne eller funksjonshemninger ofte blir gjemt bort av foreldrene, fordi foreldrene føler en skam. Noen tror det er en gudestraff. CWIN og FORUT`s arbeid gir håp til barna som fanges opp. Håp om en fremtid med mening, innhold og livsglede!

Min vei. Jeg har bare ett problem. Jeg har ikke kontroll på kreften(e) som har invadert kroppen og lever sitt eget liv. Det er skummelt! To ganger har jeg fått tilbakefall, siste gang 3 uker etter oppstart av mentorskapet. Legemiddel-industrien har liten interesserte i å utvikle medisin til sjeldne sykdommer. Selvsagt i mangel på profitt. Men det sies at vi med sjeldne kreft diagnoser kan dra nytte av annen kreftforskning. Parallelt med mine livsforlengende cellegiftbehandlinger, får jeg akupunktur og bruker tradisjonell kinesisk medisin på eget initiativ. Og jeg brygger te på Chaga som jeg finner i skogen.