Det blir bra igjen

Fatiguen er uforutsigbar.

Det vet alle vi som lever med den.

Jeg har dager som er bedre og dager som er heilt forfedelige.

Nå har jeg hatt 4 dager der ikke har klart å stå på beina.

I disse peridene så klarer jeg ikke tenke meg til at det kommer bedre dager innimellom.

Fatiguen kan ikke forklares.

Jeg kan bare fortelle.

Det passer veldig dårlig at fatiguen er veldig ille nå i disse korona tidene.

Huset er fullt.

Mannen jobber hjemmefra, 4 barn fra alder 8 til 15 år sitter hjemme med hjemmeskole og ja, hver alder krever sitt.

At jeg trodde dette skulle gå «smertefritt» var bare innbilning.

Hadde vel en god dag den dagen da skolene ble stengt ned.

Ja, for på en god dag glemmer jeg faktisk at dagen etter kan jeg være helt nedkjørt i grøfta.

Uansett.

Fatiguen er skikkelig ille nå, nettopp pga tilstanden vi lever i.

Huset er fullt og jeg får ikke den hvilen som kroppen min er avhengi av.

Kroppen merker at det er mye folk rundt og den faller ikke til ro.

Alle mødre kjenner til tider på følelsen av å ikke strekke til.

Som kronisk mamma kjenner jeg på den følelsen hver dag til vanlig og i disse tidene knytter det seg ekstra i magen min.

Jeg kjenner at jeg strekker faktisk ikke til.

Fatiguen tar ikke pause, selv om vi er en situasjon der det er hjemmeskole og familietid 24-7.

Ungene trenger at vi gjør noe kjekt hver eneste dag, et lite påfyll i en tid der ungene ikke får treffe vennene sine.

Her i huset blir det mye spilletid.

Slik har vi hatt det i 8 år siden jeg ble kreftsyk. 

Litt mer spilletid enn hos andre tenker jeg.

Ungene er lykkelige og ser ikke ut til å lide , men om det er pedagogisk riktig vet jeg nå ikke.

I et hus der vi lever med «sykdom» er ikke alt så pedagogisk riktig, der handler det om å finne ut hvordan hverdagene kan løse seg.

Har tenkt fra sofaen i mange dager nå at ungene kunne male en regnbue å henge opp i vinduet #altblirbra

Fin aktivitet for de minste.

Problemet er at jeg orker ikke gå opp trappen for å hente malerskrinet, kroppen føles som bly. 

Ja, både mann og barn kan hente det malerskrinet vil bare sette det litt på spissen så dere skjønner «tegningen». Dessuten har det noe med at det var jeg som mamma som skulle aktivere ungene.

I sosiale medier ser det ut som at folk storkoser seg for tiden.

Det forsår jeg.

Folk som er i full jobb til vanlig får endelig kvalitetstid med ungene sine.

Tid som er dyrebar.

Dagene består av hobbyverksted og baking, ja lista er uendelig langt.

Når jeg ser dette føler jeg meg enda mer utilstrekkelig.

Det er min sorg,

Det er mitt problem at jeg kjenner på dette, 

og hadde jeg vært frisk hadde jeg også gjort akkurat det samme, det er derfor det er sårt.

Her gleder jeg meg faktisk bare til viruset er under kontroll og jeg desperat kan få min hverdag tilbake igjen.

Da kan jeg få den hvilen jeg trenger for å kunne fungere som den beste utgaven av en fatiguemamma.

Da kan jeg glede meg til ungene kommer hjem fra skole og jeg kan glede meg til helg.

Da jeg kan gå runden min.

Leser litt overskrifter for tiden.

Mange sier det er en spesiell tid.

 «veldig mye innetid»

Da sier jeg, endelig  

er jeg resurssterk i samfunnet.

Mennesker der ute i samfunnet sier 

det verste er og ikke kunne gå på jobb, treffe venner, gå på kaffe eller gå ut å trene.

Folk er desperate..

Jeg lener meg tilbake å sier 

«Jepp, velkommen til en kronisk hverdag» 

Disse tingene ble brått revet fra meg da jeg ble kreftsyk og fikk påfølgende kronisk fatigue.

En liten viktig påminnelse.

Når korona tiden er over, så husk: Det sitter fryktelig mange igjen som har den hverdagen som hele verden kjenner på nå.

Sosial avstand, ingen jobb og ensomhet.

Det er hverdagen til kronisk syke 365 dager i året.

Det er enda, om ikke enda viktigere, at du som leser dette som ikke er kronisk syk, tar den tlfn, sender den smsn eller hjelper med med det praktiske gjøremålet da, som det er nå i denne koronatiden.

Jeg håper jeg snart kravler meg opp litt igjen, så jeg kan ta med ungene ut på tur.

Det er min superpower innimellom med min fatigue.

I disse dager heier jeg på på alle.

Alle som har en samfunnsviktig jobb.

Alle kroniske som har fått hverdagen snudd på hodet som har store utfordringer med det.

Til alle som sitter med hjemmekontor med hylende unger i bakgrunnen.

Jeg heier på  alle de som har forstått alvoret, som virkelig bidrar og går inn for å stanse smitten slik at hverdagen kan komme tilbake til oss alle.

Til den hverdagen som er kjent for oss, alle sammen.

Det blir bra igjen.