Påske i unntakstilstand

I år blir påsken annerledes for alle. Påsken 2012 var veldig annerledes for meg, men en annerledes påske kan være fint det også.

Det var den påsken da påske i havgapet ble byttet ut med Radiumhospitalet, utsatt høydose cellegift og blodpropp i halsen. Påsken 2012 var også påsken jeg så kjærlighet i gule blomster som jeg i utgangspunktet aldri har likt. Da jeg kom hjem fra Radium, fryktelig sliten, til et hus som luktet nyvasket. Ei stue som moren min hadde pyntet med gule blomster. Ungene hadde pyntet med gule lys og påskekyllinger i alle fasonger. Denne dagen ble gule blomster et symbol på varme og kjærlighet for meg.

Påsken er atter en høytid der magefølelsen min blir litt ekstra sterk. Trolig for jeg har sterke minner fra en spesiell påske. Det er mange av oss i «kreftklubben» som har feiret enkelte høytider på sykehuset. Jul, påske og 17 mai. Vi har alle i «kreftklubben» datoer, øyeblikk og måneder som vi har sterke følelser for, der følelser og kanskje traumer blir dratt opp. Høytider er en tid der alle allerhelst bare vil være hjemme med sine kjære. Gjøre det som er tradisjoner, trygt og godt. Jeg for min del feiret påsken 2012 på Radiumhospitalet, sammen med mannen min og babyen vår. Før dette betydde ikke påsken så mye for meg, jeg fikk hverfall ikke noe magefølelse for påsken. Påsken var liksom bare koking av egg og påskeegg fullt av godteri, tradisjons tro ute på hytta til mormoren min.

Påsken 2012 var som nevn noe helt annet, og hver påske etter dette har kroppen blitt fullt opp med en egen påskefølelse når påsken nærmer seg. Er akkurat som lukten ute i naturen sier «Nå nærmer det seg påske». Den påsken i 2012, da jeg allerede hadde fått beskjed om at denne våren og sommeren kom til å blir hard og anderledes, så var jeg ikke forberedt på hva som ventet meg. Da jeg fikk beskjed om at påsken måtte tilbringes i Oslo ble jeg selvfølgelig veldig lei meg, sikker sint også, kjenner jeg meg selv rett. Jeg har aldri likt når folk har prøvt å bestemme over meg, men nå måtte jeg gi meg henn. Det var denne tiden i livet mitt da jeg ikke eide min egen kropp. Den tiden da leger og sykepleiere bestemte over meg og jeg selv ikke hadde noe å si lengre.

Kreften stoppet ikke å spre seg selv om det var påske, så starten på en intensiv cellegiftperiode, kampen om livet, måtte starte selv om det var påskekos som stod med røde tall på kalenderen. Jeg skulle ha første høydose med cellegift denne påsken og måtte reise fra 3 unger hjemme som heldigvis ble godt ivaretatt. Vi ankom Radium og det var underlig stille nede ved inngangen. Tomt ved sittegruppene ved Narvesen. Til vanlig var det ganske fullstappet av folk, det var også mørkt i avlukket der dama i resepsjonen pleide sitte. Ute var det ganske tomt for rekka med « norges taxi» som fraktet syke kreftpasienter til og fra sykehuset i Oslo.

Oppe på gyn kreft A3 var det også rolig. De fleste pasienter ble sendt hjem i høytidene, men noen som meg var unntaket. Avdeligen virket litt sånt forlatt. Varmtvannet ble skrudd av og  det ble ikke skudd på før et visst klokkeslett på morgenen. Akkurat som det ikke var meningen det skulle være folk på sykehuset nå. «Nedlagt». Følte meg nesten «alene hjemme». Jeg skulle ha første cellegiftkur, men den ble ikke noe av. Smertene og en hevelse jeg hadde på halsen viste seg at det var blodpropp. Så det ble videre lavdose cellegift.

Inni meg så sitter dette sterke minne av meg, mannen min og babyen vår som satt på rom 336 på sykehuset. Det var mørkt ute og lyset fra nattlampa lyste bort mot de blå gardinene. Stemningen var koselig. Jeg og mannen  lå i hver vår sykehusseng og babyen vår sov i sin vogn i mellom oss. Mannen min hadde hentet Pizza nede på Majorstuen med babyen i bilstolen i armen. Pizza i en hånd og baby i den andre. Slitsom og tung, men det var mannens hverdag på denne tiden i livet vårt. I sykehusgangen på A3 var lukten av sykehus byttet ut med lukten fra pizzaen vår. Inn i døren kom en av favorittsykepleierne å sa vi måtte kose oss. Jeg hadde hentet ei liten fanta til hver av oss i kjøleskapet på matrommet. På avdelingen var det et kjøleskap der vi pasienter kunne forsyne oss med brus og mat til alle døgnets tider.

Så satt vi der sammen i den anderledes påskehøytiden.

Vi koste oss med pizza, brus og påskekrim. Og hvert år jeg tenker tilbake på denne påsken, tenker jeg at den var fin. Jeg smiler. Jeg blir rørt. Hver påske mimrer vi tilbake på dette. «Det var koselig, ei tid vi ikke ville vært foruten»,  sier jeg og mannen til hverandre. Det er ei tid i livet våres som var så vondt for oss, samtidig så kan jeg sitte her hjemme hver påske og ha dette koselige påske minnet som skiller seg ut fra påske på fjellet eller ved sjøen.

Er vi rare folk? Hvem har koselige og gode minner fra Radiumhospitalet? Kreftsykehuset. Det der står mellom livet og døden. Det er vi to, som da levde i unntakstillstand. Som jeg nevnte, det er et minne som jeg merkelig nok ikke ville være foruten. Det er en bit av livshistorien til meg, mannen min og lille Lukas som nå er 8 år.

Hver påske sniker denne følelsen seg inn i meg og jeg smiler, tenker tilbake på det som en fin stund vi hadde sammen. Etter dette har påsken betydd mye mer for meg. Vi gjør ikke de store tingene pga fatiguen, men vi er sammen. Vi ser påskekrim, går ned til sjøen og bare koser oss rundt dørene hjemme. Vi slapper, av null stress slik vi må ha det i denne familien. 

I år er det også en påske i unntaktilstand pga andre ting som foregår rundt i hele verden. Denne gangen er det ikke bare oss. Det er hele verden. Denne påsken kan også bli fin selv om ingen av oss får følge tradisjoner som vi er vant med. Mange får ikke gå på ski, hyttetur, henge ut sammen med slekta, ja alt det folk forbinder med påsken. Men påske hjemme i solveggen og i nærmiljøet med appelsin og kvikk lunsj er også fin. I denne familien sluttet vi å være kravstore da « vi» fikk kreft.

Livet er kontraster.

Vi her ute klarer en påske uten våre vanlige tradisjoner , vi må sette ting i perspektiv å tenke på de som må feire påske på sykehus pga kreftsykdom eller andre alvorlige ting. Vi er hvert fall hjemme. I år ligger det mange syke på sykehus rundt om i hele verden pga korona. Helsearbeidere, engler i hvitt er på jobb i påsken for å ivareta mennekser som er syke.

La påsken være litt anderledes i år, det kommer en ny påske neste år. Jeg lover dere at det blir en fin påske, hjemme og i nærmiljøet som dere vil huske for alltid, nemlig for denne påsken blir anderledes. Den påsken i 2020 da alt var anderledes pga koronaviruset. 

Jeg ville bare dele et minne jeg har fra da påsken vår var i unntaktilstand og den ble  fin den også.

Ønsker dere alle en fin påske❤️

Ta vare på hverandre .