Dagens biopsi

I dag har jeg vært på biopsi. Jeg trodde det skulle bli en enkel greie - men det ble en vond halvtime. Med en gang jeg la meg ned på bordet ble jeg bare fylt med redsel. Dårlge erfaringer var det eneste som surra i hodet på meg. Kroppen rista og tårene trillet.

Jeg forklarte både sykepleier og lege at dette var dårlige erfaringer, noe de hadde forståelse for, og de gjorde en fantastisk jobb for å roe meg ned. Jeg  følte meg som en sutrete 5 åring der jeg lå og holdt hånden til sykepleieren og hulkgråt. Det var kanskje den støtten jeg trengte for å komme igjennom undersøkelsen i dag. 

Det skumleste jeg vet er lokalbedøvelse, lange og tykke sprøytespisser. Har også det jeg kaller for «plasterskrekk» jeg syntes det er helt forferdelig at andre tar av meg et plaster, men går helt fint om jeg gjør det selv. Velkommen til mitt kanskje merkelige hode, men det er sånn jeg fungerer.

Det er litt rart.  Jeg trodde ting skulle bli lettere med tiden, at det skulle bli enklere når jeg visste hva jeg gikk til. Etter mange forskjellige undersøkelser både med og uten smerter - så skulle en tro det gikk som en lek nå. På den ene siden er det veldig godt å vite hva jeg skal igjennom og hvordan prosessen er, på den andre siden så skal det gjennomføres. Jeg har både gode og vonde opplevelser, og jeg tar med meg alt det videre som erfaring.  Hva som dukker opp når jeg ligger klar for en operasjon eller prøve, vet jeg ikke før det skjer.

@kreftutenfilter