Jeg er litt redd, jeg

Jeg skulle egentlig skrive noen ord om kreft og seksualitet, etter ønske fra en følger på Instagram. Men det får la seg vente litt på. Jeg er for urolig og må lette litt på trykket denne gang. 

De siste ukene har jeg slitt mye med magen, som jo er «kreft-området» mitt. Det skremmer meg litt. Det som for 7 år siden begynte i eggstokkene, spredde seg så til tarmen og bukhinnen. Tilbakefallet ble oppdaget for omlag 2,5 år siden. Det var også da de fant ut at kreften er hormonsensitiv, noe som visstnok er sjeldnere ved eggstokkreft. Som en konsekvens av at kreft-reseptorene ble oppdaget så sent, er kreften i dag kronisk/uhelbredelig. Det er bittert å tenke på da jeg fra dag én av har spurt etter disse reseptorene, uten å få svar. I min logikk, ville riktig medisin til riktig tid gitt et bedre utfall. Jeg ville kanskje vært kreftfri i dag? 

Etter forrige cellegiftsbehandling startet jeg på en vedlikeholdskur, såkalte aromatasehemmere. En jævlig medisin, fordi den kommer med så mange bivirkninger. Den skulle jeg egentlig ha inntatt resten av livet. 

I 1,5 år holdt jeg ut, med store innsovningsvansker, voldsomme temperaturforandringer i kroppen, vonde ledd, fatigue, tørre slimhinner, vektøkning, litt håravfall. Ja, de typiske overgangsalder- symptomene. Og på toppen av alt skulle jeg trappe opp i jobben og prøve å ta livet tilbake. 

I fjor høst fikk jeg nok! 

I samråd med overlegen ved sykehuset fikk jeg «lov» å kutte medisinen, for en periode vertfall. Jeg var da svært nær et mentalt breakdown og ubehaget var så overveldende at jeg ikke maktet denne medisinen mer. Den eneste medisinen de nå kan tilby meg.. 

Jeg fikk igjen starte på østrogentilskudd, for å få komme meg litt oppå igjen. Dette gav jo selvfølgelig akutt livskvalitet og behag. 

Det å få pause fra alle bivirkningene gjorde hverdag og livet helt fantastisk. Jeg har det siste halve året blomstret på alle måter igjen, etter tilbakefallet. 

Men..

Etter avtale med (rettelse; overtalelse) legen på sykehuset skal jeg nå, over en liten tidsperiode, seponere østrogentilskuddet igjen. Jeg gruer meg! Jeg frykter at de samme bivirkningene vil oppstå og at ubehaget blir for mye for meg, igjen. 

Under forrige kreftkontroll på sykehuset ble dette selvfølgelig diskutert og legen konkluderer med at det i bunn og grunn er mitt valg. Jeg må altså velge hva som gir meg best livskvalitet. Med eller uten medisinen de kan tilby.

Så, vi er altså kommet dit nå.. 

Det høres kanskje helt fucka ut, at jeg i det hele tatt vurderer det som egentlig gir næring til kreften min. Men så var det nå denne livskvaliteten da..

Hele tiden har jeg vært krystallklar på hvordan jeg vil leve livet mitt og dersom min måte er umulig, så vil jeg revurdere hele behandlingen og ta livet (eller døden) som det kommer. 

Men nå sitter jeg her da, med vondt i magen og frykt for at jævelskapen igjen har blomstret opp. 

Påsken har jeg ikke hatt glede av, jeg går bare og kjenner etter, føler, tenker og gruer meg. Håper magesmertene bare er en jævlig forstoppelse, så trenger jeg kanskje ikke ta stilling til dette, i dag vertfall..