«De har blitt kronisk syke og de daler på statuslisten»

Et lite utdrag fra boka «Men du ser ikke syk ut»

Mer sant enn det er det ikke.

Status.

Som frisk tenker du ikke over det, men som syk gjør du.

Den vonde følelsen som jeg sliter med hver eneste gang jeg møter nye folk.

For noen år siden skulle vi ha klassefest med de fra ungdomskoletiden.

Det skulle bli kjekt.

Ladet meg opp i god tid så jeg skulle klare dette.

Da det nærmet seg fikk jeg nys i at alle skulle starte kvelden med å presentere seg, hvem vi er og hva vi gjør.

Angsten og selvfølelsen dalte ned i et stort stup!

Jeg sa momentant til venninnene mine at jeg kom ikke til å gå.

Jeg prøvde å forklare hvorfor, men er vanskelig for mennesker som ikke lever i det å forstå, det respekterer jeg.

Jeg begynte å gråte der jeg satt svak på sofaen.

Jeg var så stolt over at jeg i det hele tatt skulle orke gå pga fatiguen, så kom denne nedturen.

Jeg prøvde å psyke meg opp, se for meg at jeg skulle klare å reise meg foran alle disse som jeg ikke hadde sett siden undomskolen.

Jeg kunne ikke en gang klare å si «kreft» foran alle uten å skjelve ukontrollert.

For det skjer til tider.

Tanken på å måtte reise seg opp etter «advokaten» Å si «Hei, jeg er Miriam, jeg har hatt kreft, jeg fikk senskader og trakk vinnerloddet som 100 % uføretrygdet.

Tenker, da ville jeg hvertfall falt nederst på statuslista.

Jeg tygget lenge på følelsene og bestemte meg for å dra på klassefesten.

Klassefest ble det, og presentasjonen ble heldigvis avlyst.

Hurra for det!

Tittelen som kronisk syk har satt en ganske stor sperre for meg.

I en lang periode unngikk jeg nye mennesker, slik at jeg skulle slippe å presentere meg som ufør.

Ingen setter seg frivillig ned ved siden av hun som er ufør, for å starte en interessant samtale, det kan fort bli kleint når det ikke er noe jobb relatert å snakke om.

Er i grunnen litt trist, eller ikke litt, fryktelig trist, at samfunnet er bygget opp slikt.

Det hender til og med at mannen får spørsmål om hva jeg, kona jobber med.

Da spør jeg alltid om han blir flau når han må svare at jeg er ufør.

Tenk om han blir det liksom.

Jeg føler jeg med hånden på hjertet kan si at jeg er 100% sikker på at ingen mennesker ser opp til oss som er kronisk syk og vi daler alle på den berømte statuslisten.

Men vi er alle mennesker.

Vi liker ikke å bli omtalt som svake.

Vi liker ikke å bli kritisert for de tingene vi faktisk gjør for å gi oss selv livskvalitet.

Vi liker ikke å bli passet på av «navpolitiet».

Vi er mennesker som har en evne til å vise en enorm medmenneskelighet for andre, for vi vet så alt for godt hvordan det er å være svak, ensom, føle seg utenfor. I tillegg når jeg nå skriver om status, så måtte det faktisk en hel verdenspandemi til for at verden skulle sette pris på den viktige jobben vaskepersonell og butikkansatte har.

Så vanskelig er status blitt.