Dere ga oss trygghet i en utrygg situasjon

Turen jeg orker gå på mandagsmorgen er en bonus.

Gresset jeg orker klippe er bonus.

Alt jeg orker er en bonus.

Slik er det som kronisk syk.

Det ene stjeler energien fra det andre.

Noen dager får jeg ekstra i bonus, andre dager er jeg i minus.

Livet handler om bonus og drømmer.

Jeg er en drømmer.

Det har jeg alltid vært.

Noen av drømmene blir gjennomført og andre ikke.

Mye stopper av seg selv pga fatiguen som styrer livet mitt.

Av egne og mange erfaringer så er det ingen som vet hva som skjer i morgen.

Jeg lever etter at vi må ikke utsette det vi drømmer om så langt det lar seg gjøre.

Vi kroniske syke har kanskje ikke så høye krav og forventninger til livet.

Alt er en bonus.

Føles hvertfall slik for meg.

Jeg har enn ussel liten drøm som ikke koster noe i pengeverdi, men den koster for mye av kroppen.

Min lille drøm er noe jeg lengter veldig til, noe som for friske mennesker har så enkelt for å bare gjennomføre.

Noe jeg ikke verdtsatte da jeg var frisk selv.

For man verdsetter ikke verdien av slike ting før man mister muligheten til det.

Det handler ikke om viljestyrke hos meg for å prøve, det handler om fatiguen.

Livet mitt ble snudd på hodet i 2012 slik som det blir for alle oss som har fått en kreftdiagnose.

Jeg har ikke så mange forventninger til livet, men jeg har mange drømmer.

Noen drømmer er store og noen små.

Ute kvitrer fuglene og gresset er blitt grønt.

Nå når våren og sommeren kommer kjenner jeg enda mer at jeg kunne ønske jeg hadde en kropp som fungerer.

I x antall år har jeg drømt om å ta meg en, ikke bare en, men mange joggeturer.

Jogge, springe og tyne kroppen til den er ordentlig sliten.

Vanlig sliten.

Svett.

Få en følelse av å ta vare på kroppen.

Få ut sinne, frustasjon og følelser.

Etterpå være deilig kokt i toppen.

Jeg vil kjenne at jeg lever.

Jeg drømmer og jeg lengter ofte om å kjenne  meg ordentlig og normalt sliten.

Slik sliten som dersom en har trent hardt eller jobbet en hel dag.

Ikke den slitenheten jeg kjenner av å gå opp trappa eller dusje liksom.

Jeg er sliten av å være sliten ute å gjøre noe.

Ja, for det er jo slikt fatiguen er.

Jeg prøver, jeg presser, jeg tøyer grensene for å se om jeg tåler mer innimellom, men det gjør jeg ikke. 

Jeg prøver i det små, noen ganger fungerer det, andre ganger ikke.

Jeg er virkelig fanget i egen kropp i denne ingenmannstilværelsen.

Det er så utrolig vanskelig å leve med denne  uforutsigbare kroppen som blir vanskeligere og vanskeligere å forstå.

Jeg har så mye jeg har lyst å oppleve i livet mitt, etter jeg fikk kreft for jeg fikk jo en ny sjanse i livet.

Jeg drømmer om å ta på meg joggeskoene å løpe til jeg er rødsprengt.

Kanskje en dag.

Kanskje en dag i fremtiden tar jeg på meg joggesko i steden for tursko og springer runden min.

På sykepleiernes dag så vil jeg takke alle sykepleierne  for den fantastiske jobben dere gjør.

Engler i hvitt.

Er mange av englene på Radiumhospitalet som alltid vil ha en stor plass i både meg og mannens hjerte.

Vi snakker enda om dere.

Takk, for dere ga oss trygghet i en utrygg situasjon.

Takk, for den gode hånda til å holde i da redselen, frykten og sorgen tok overhånd.

Takk, for dere bysset på Lukas i gangene på Radiumhospitalet.

Takk, til dere som dro ut stolen å viste medmenneskelighet da jeg lå mutters alene i isolasjon.

Takk, til dere som passet på meg og Lukas kontinuerlig da vi var  alvorlig syke.

Takk, til dere som står på hver dag for pasientene deres, alle og enhver,  på hver avdeling.

Takk, til dere som står på i koronakaoset. 

TAKK!