Først må jeg vente

Det føles ut som om hele sykdomsperioden min har gått ut på å vente. Vente på neste kur, vente på operasjon, på prøvesvar og kontroller, - og vente på å bli ferdig.

Jeg har brukt ni måneder på å vente, - og samtidig bygd opp forventninger og håp om framtia. Nå som jeg er ferdig med behandling trodde jeg at ventetia skulle være over, - men jeg venter fortsatt. Jeg venter på kontrollen som kommer til å si noe om jeg er helt kreftfri eller ikke. Og jeg venter på at det livet jeg har forestilt meg skal begynne. 

Jeg gleder meg så mye til å komme i gang. Til å oppleve, lære nye ting og begynne å jobbe igjen. Det er så mange som har gått denne veien før meg, og jeg har skjønt at en felle jeg kan gå i, er å gå ut for hardt og slite meg ut. Det blir derfor viktig å ta ett skritt av gangen. Å være bevisst på det, velger jeg å tro er en god start. 

«No hastar det meir enn 

nokon gang med å ta det 

heilt med ro»

- Øystein Hauge