En utfordrene opptur foregår i livet mitt akkurat nå.

En utfordring som er selvforskyldt.

I over fem år har vi vurdert å bygge hus på en familieeiendom, men har hele tiden lagt det bort pga fatiguen min, som ikke tåler stress, press, ja, generelt fysiske og mentale utfordringer.

Livet må rett og slett være helt rolig.

Denne utfordringen handler ikke bare om meg, men mannen min også, som tåler mye mindre etter jeg ble syk.

Ja, for alle som har stått i sidelinjen av kreftkampen som pårørende vet hvordan det påvirker psykisk og fysisk.

Hvertfall den kreftkampen vi var i, og alle disse årene med fatigue krevde og krever utrolig mye av mannen min som ble «alene» med 4 unger, assistent for meg og den største rollen, nemlig nærmeste pårørende.

I alle disse årene har det også vært riktig av oss å gi den energien vi har til ungene våre.

Vi er en familie der vi bare er 1 1/2 foreldre og alt vi har av energi gir vi til ungene.

For vi/jeg har ikke så mye mer enn det til overs.

Det kom til et punkt der vi måtte bestemme oss for om vi skulle gjøre dette eller ikke, og vi heiv oss i det hele til slutt.

Jeg har rådført meg med andre «fatiguere» om hvordan flyttingen foregår når en er så sterkt redusert som vi er og det er ingen som akkurat har anbefalt meg å flytte, for det tar fryktelig på for kroppen på alle måter når vi igrunnen har nok med å klare hverdagen vår.

Jeg var livredd for å sette i gang denne prosessen både for meg og mannen min sin helse, men mannen har vært god på å holde meg utenfor på ting jeg strengt tatt ikke trenger å ta stilling til.

Han har vært kjempegod på å skjerme meg slik at jeg har sluppet å forholde meg til alle møtene han har vært på.

Vi puster rolig inn og ut og vi må være flinke på å bremse og ta denne prosessen så sakte som vi kan, ja slikt vi har lært oss å leve etter jeg ble syk.

For det er jo slik vi lever nå.

Vi bestemte oss for vi ville flytte da vi kjente vi trengte et hus som er inndelt på en måte som er mer tilrettelagt for meg.

Vi er mange under et tak her i huset og jeg trenger mer ro rundt meg.

Jeg får mer ro både på utsiden og innsiden av det nye huset og er overbevist om at det kommer til å bli bra for meg og oss.

Huset er stort, men har tenkt på sikt at jeg nok må krype til korset og få noen til å vaske for meg innimellom.

I tillegg skal vi investere i en robotstøvsuger som «hjelper» med støvsuging, så sparer jeg masse energi der.

Vaskehjelp er streng tatt noe jeg skulle hatt i alle disse åtte årene, men jeg klarer ikke tanken på at jeg til og med ikke skal klare å holde orden i huset mitt selv.

Det er liksom enda et nederlag om en ting jeg føler jeg burde mestre når jeg er her hjemme hver eneste dag, men sannheten er at ja, det er ikke første prioritet å vaske huset, jeg prioriterer å bruke energien på runden min og det er jo grenser på hvor mye mannen skal klare som går i full jobb.

Vi har ikke kommet så langt i husbyggingen enda og foreløpig går det greit. Men jeg gruer meg fryktelig til nedpakking og utpakking, jeg skjønner oppriktig ikke hvordan det skal gå, jeg får vel bare ta det som det kommer slik som med alt annet.

Kanskje noen fatiguere som leser dette har noen gode råd til meg hvordan jeg kan gjennomføre flyttingen i rolig tempo for kroppen?

Dette blogginnlegget handlet ikke så mye om det jeg vanligvis deler om, men akkurat nå foregår dette i livet mitt og tenkte jeg ville dele en «kritisk opptur» med dere der vi skal klare å gjennomføre et stort prosjekt som vi har drømt om lenge sammen med fatiguen som alltid er med på alt.

#altgårbra

Miriam