Der jeg er

Jeg ble rammet av fatigue, mer eller mindre dagen etter avsluttet cellegift behandling. Var håpefull om kvelden, stå opp dagen derpå, kom meg til sofaen men kom ikke lengre.

En periode av ufattelig utmattelse fulgte. Så sliten at jeg gråt. For sliten for å nyte den tiden jeg hadde igjen. Høygradig gliom i hodet. Livsforlengende behandling kun. Men for et liv. Fatigue. Sliten. Vondt i hele kroppen. Ingen glede og alt var bare ræv...

Slik begynte min reise med kreft. Så kom angsten. Panikanfall hver gang jeg pushet meg. Samlivsbrudd. Hund 1 døde. Hund 2 døde. Far døde. Følgesvenner som jeg ble kjent med helt i begynnelsen...alle er døde i dag.

Iblant så føler jeg at jeg har hatt det meget enkelt. Men det er kanskje subjektiv. Livet mitt i dag er så...behagelig. Rolig og harmonisk. Det er kun meg og min hund. Den ene eller andre venn kommer innom i ny og ne. Moren min ringer kanskje en gang i uken. Ellers er det stille.

Men det er sånn jeg funker best. Jeg har noen utrolig kjære venner. Folk jeg har kjent i 25 år. Jeg elsker de guttene. Vi snakker med hverandre kanskje en gang hver tredje måned. Holder det. Jeg trodde i oppveksten at jeg trenger et stort liv. Jeg gjør ikke det. Jeg er meg selv nok.

Fatiguen har for min del satt meg på plass. Satt meg der jeg egentlig skal være.

Hadde jeg ikke fått kreft, hadde jeg brent meg ut på jobben og dødd av hjerteinfarkt i en alder av 45.

Isted er jeg blant de 5% som har overlevd sin Glioblastoma diagnose i mer enn 5 år.

Skriver med kreftpasienter og pårørende i hele verden. Drikker te og ser ut vinduet. Blir forbauset gang på gang. Når jeg ser hvor vakkert livet er...