Munk

Pandemiens andre år. Lockdowns. Folk i karantene. Kanskje aleine, muligens med en venn. Eller med familien.

Spenningene øker overalt. Agresjonsnivået stiger. Det kjeftes mer og høres mindre etter. Selv har jeg knapt snakket med andre enn min hund i løpet av det siste året.

Når jeg ser meg rundt, ser jeg en Verden i opprør som sklir ned i en avgrunn malt i både galskapens og fortvilelsens farger. Ført trygt på veien av den dobbelte gudommelighet som kalles Dunning-Kruger. Det plager meg mindre enn det kanskje burde. Men, når det er sagt, så prater jeg ikke så mye med folk. Og når jeg gjør det...så senker jeg stemmen en del. Håper at den likevel høres over kaoset og frustrasjonen i et bortskjemt samfunn som tilber gudene av 5G og "Ferietur til verdensrom".

Frivillig eller ikke, så har jeg begynt å trekke meg tilbake fra en Verden som jeg føler meg mindre knyttet til. Jeg vil heller klemme et tre enn å gå på kino. Sitte stille på toppen av et av byfjellene med et glis i ansiktet enn å gå på byen.
Vil heller være aleine eller muligens med en god venn enn å være på en stor sammling.
En eller to venner er greit, for da kan jeg gi de oppmerksomheten de fortjener. Ha en riktig samtale. Hjerte til hjerte.
For å være ærlig, jeg føler meg mer og mer som en munk som ikke lenger har behov for religion.
Ser Verden snu, raskere og raskere. Prøver å gi det mening.
Prøver å roe den ned.
Prøver å gjøre den mildere.
Bare bittelitt.
Forsøker å skape et motvekt mot all bråk.
Hvisker. Forteller alle som hører etter at det kommer til å gå bra.
Sender ord av medfølelse verden rundt.
Over hav og fjell.
Til ethvert hus.
Til ethvert rom.
Og alle de som bor der.
Vær stille.
Pust.
Hør etter.
Elsk.
Og lev.