Kjære fatiguekollegaer

Jeg skriver i grunnen dette blogginnlegget som en påminnelse til meg selv. Dette er den tiden av året der vi med barn og fatigue føler vi ikke strekker til. Eller det føler vi jo på hver eneste dag, men ekstra nå når det er skoleferie. I hvert fall jeg.

Friske foreldre kjenner også ofte på den følelsen av å ikke strekke til, men når det er pga sykdom så er følelsen ulidelig til tider.

Her er det snakk om kroppen som ikke vil.

En kropp som vi må ta hensyn til døgnet rundt.

Hjertet vil så uendelig mye.

Hver eneste ferie er det i bøtter og spann med utilstrekkelighet og dårlig samvittighet.

Særlig når mannen er på jobb og jeg er alene, for jeg har jo ikke noe mer energi selv om det er ferie.

Det er den tiden av året der det er fryktelig vanskelig å unngå å sammenligne oss med omgivelsene rundt oss.

For oss, oss, kreftoverlevere som lever med kronisk fatigue så tar ikke fatiguen ferie, selv om ungene våre og alle rundt oss har ferie.

Fatiguen er med på alt.

Det som er så fryktelig trist er sorgen over at ungene må innfinne seg med at mamma ikke orker. 

Det er ungene mine som må innrette seg etter meg og ha en «syk» mamma.

Selv om de er vokst opp med denne tilværelsen så tærer det alltid like mye hver eneste ferie.

Det er jo ikke noe nytt.

Humøret mitt synker når kroppen sier stopp og hodet blir fullt opp med alt for mye inntrykk, jeg får ikke den roen rundt meg som jeg har behov for. Jeg roper kanskje litt kjappere igjen i en situasjon der det ikke hadde vært nødvendig, så blir det denne onde sirkelen.

Lunta blir kort.

Jeg presser meg litt ekstra for jeg har ventet like lenge på disse sommermånedene som de som tar sommerferie fra jobben.

Men kjære meg, kjære deg!

Husk at det du gjør er godt nok og husk at det er heilt innafor at ungene dine sitter litt ekstra med ipaden for at du må hvile.

Vi må hvile.

Mange ganger i løpet av dagen. Vi kan ikke sammenligne oss med en frisk mamma.

Vi trer inn i en dobbel, full stilling, når skoleferien starter og ingen av oss får den roen rundt oss som vi har behov for.

Vi må ha våre faste rutiner hvis ikke blir bare sommerferien en stor gryte med lapskaus.

Jeg står opp rolig og tar min rolige frokost.

Har jeg behov for «min runde» i fred og ro, så tar jeg den alene.

For hodet trenger ro.

Kroppen trenger ro.

Akkurat like mye som i hverdagen.

Det er fort gjort når det renner inn med snapper fra de som ikke lever vår hverdag, at vi virkelig kjenner oss utilstrekkelige.

Men vi kan på ingen måte sammenligne oss med de friske.

Det livet der ute, det er fjernt for oss.

Mitt råd er da å ta en pause fra snappen, steng instagram, steng det som gjør at den dårlige samvittigheten og utilstrekkeligheten slår inn.

Vi trenger å gjøre sommeren fin for oss og vår familie på fatiguen sine premisser.

I rolig tempo, for da blir alt så mye finere.

Jeg og du må fokusere på det vi orker.

Du må huske at alt det du gjør er mer enn godt nok.

Jeg skal bremse og balansere meg igjennom denne sommeren slik som jeg gjør hver ferie og ellers av året.

Jeg skal skape minner til å ta med meg inn i høsten og vinteren.

For meg så er min fatigue litt snillere med meg om sommeren.

Hvertfall når været er stabilt.

Derfor trives kroppen bedre i sydligere strøk.

Hvordan er det for deg?

Merker du noe forskjell på årstidene?

Jeg vet at for mange andre så er det slik at kroppen er bedre vinterhalvåret og blir forverret av varmen.

Uansett.

Tilpass kroppen din.

Jeg er meg og du er deg.

Og vi med senskader er ikke som resten.

Ta vare på deg selv.

Alt du gjør er godt nok.

God sommer fra meg til deg.

Miriam