Tid

Når jeg fikk diagnosen min, så forandret seg min oppfatning av tid ganske dramatisk. Hva er tid? Hvor mye har jeg?

Når begynner en dag og når kan jeg si meg fornøyd med det jeg har fått gjort og kan avslutte den med god samvittighet?

I begynnelsen av min reise ønsket jeg å skvise så mye liv som mulig i en hver dag. Opplevelser. Lage minner. Huke av på listen min over alle de tingene jeg ønsket å oppleve før jeg skulle dø. Jeg var ikke klar over det men jeg stresset meg selv ganske heftig og angsten som herjet med mitt kropp og sinn i en periode var nok et resultat av det.

Jeg tenker det er en naturlig reaksjon. Livet ble plutselig så mye kortere enn det jeg opprinnelig hadde trodd. Mulige 40 år ble til kun fire eller fem og et ønske om å leve så mye som mulig av denne differansen på kortest mulig tid var overveldende. Angst. Utmattelse. Fortvilelse ble resultatet.

Tid er ikke sekundene, minuttene og timene som tikker i vei på klokken min. Tid er ikke antall hendelser som jeg får skvist inn i en dag. Tid er ikke noe konkret som kan måles. Ikke i mitt liv, nei. Tid er et flytende element som følger min vei gjennom dagen slik en kristallklar bekk følger en sti gjennom en løvskog om sommeren. En liten foss her og der, en dam der framme og en liten bekk. En bitteliten innsjø, nesten, men ikke helt. Jeg ser det. Jeg hører det. Jeg føler det i luften. Men det er ikke vannet jeg går i. Jeg holder meg til stien. Der vannet stadig vekk er i bevegelse, kan jeg velge i ny og ne å ta en pause. Kan jeg sette meg ned og puste inn. Ta dype åndetrekk og nyte et øyeblikk av stillhet i et liv som aldri står stille.

Stien og bekken ender opp i og ved havet. Alt ender der til slutt. Det er hverken feil eller farlig. Slik er naturens lov. Jeg kan kanskje ikke velge stien jeg går på, men jeg kan velge om jeg enten ønsker å jogge og løpe på den, eller om jeg vil rusle. Nyte den så godt jeg kan og ta meg pauser på veien for å virkelig ta inn over meg alle detaljene som er der.

Når jeg fikk diagnosen min, så forandret seg min oppfatning av tid ganske dramatisk. Reisen begynte ved en foss i stress, kaos og turbulenser. Livet mitt i dag er lenger ned i dalen. Vannet er dypere, roligere, i harmoni med landskapet rundt seg.

Jeg har sluttet å løpe, har ingen hastverk. Jeg sitter ved en innsjø, tekopp i hånden. Og tiden min står stille.