Medaljens bakside må hele familien forholde seg til når noen i familien overlever kreftsykdom. Ungene mine går glipp av ting når de har en syk mamma.

I dag har mannen min tatt med seg ungene til kongeparken, en fornøyelsespark. Alle med fatigue vet at det ikke er fatiguevennlig med slike utflukter så jeg ligger hjemme å følger dagen på snap.

På en måte så blir jeg ikke lei meg lengre for at jeg ikke kan være med på slikt, det aller viktigste for meg er at ungene får oppleve noe fint og at de også kan ha noe kjekt å fortelle om etter sommerferien når skolen starter. Minstemann er 9 år nå og sist han var i en fornøyelsespark var når han satt i vogn, brukte bleie og hadde smokk i munnen.

Klart ungene våre har gått glipp av mye alle disse 9 årene etter jeg ble syk, det er ikke til å legge skjul på og det er jeg åpen om. Samtidig setter de veldig pris på når de får dager som i dag.

Mannen min har like mye stått i krisa som meg og har ikke hatt magisk med krefter til å dra på utflukter han heller da han i tillegg må ta seg av mye her i hjemmet i tillegg til jobb.

Han er pårørende.

Det handler jo om oss i bobla vår som vi titter ut av når vi orker. Unger er unger og ungene våre blir leie av å gjøre de vanlige fatiguetingene som er tilrettelagt for meg. Så det kan være sinne og gråt over når de hører fra vennenne sine alt det kjekke de har gjort. Det er mye som oppleves urettferdig for ungene og det forstår jeg veldig godt.

Bare for å påpeke så var minstemann i flokken 9 år da han hadde sitt aller første overnattingbesøk, så det er jo klart ungene mine ikke har det slikt som andre på samme alder.

Jeg må ha dager med litt overskudd dersom jeg skal orke å ha gjester på overnatting, for jeg har nok med mine 4. Selv om jeg aller helst kunne ønske jeg var det som betegnes som supermom. Men slik er ikke livet mitt og det har jeg måtte sørge over og innfinne meg med for å få fred i sjelen og minske mentale energityver.

Det er sårt å stadig måtte si at mamma orker ikke og det er ikke mulig for ungene mine å forstå at det er helheten i et overnattingsbesøk som gjør at jeg ikke orker, når det har vært argumentering for å ha overnatting.

Men ungene mine vokser til og feks ting som overnattingbesøk krever mindre. Det merker jeg jo klart på mine eldre unger.

Ungene storkoste seg i parken i dag, - og jeg får tiltrengt hvile nå i sommerferien. Jeg kan leve på ungenes opplevelse i dag når mannen begynner på arbeid igjen, etter ferien, når det er lite kjekt som blir funnet på.

Livet som kreftoverlever og 4 barn er virkelige utfordrende og alt jeg har av energi går til gjengen rundt meg, for at de skal ha det godt og for at de skal merke minst mulig til en syk mamma.

For det er det viktigste. At de skal merke minst mulig.

Jeg håper at ungene mine aldri vil kjenne på vonde følelser når de ser tilbake på barndommen over ting de har måtte gå glipp av, på grunn av en mamma som fikk kreft og måtte betale for behandlingen. Jeg tror med hånden på hjertet at det også fører fine ting med seg som ungene mine i skolealder enda ikke forstår.

Jeg tror at gleden over de små tingene blir overført 🍀 Og at de etterhvert ser at vi gjorde masse kjekke ting på vår måte slik som vi måtte ha det i livet etter kreftsykdommen.

Miriam🧡