Herlighet for en dag!

I dag vil jeg dele et høydepunkt med dere. En dag jeg har gledet meg til - men også gruet meg til. Tårene mine kommer til å trille resten av dagen av takknemlighet og slitenhet. Jeg har psyket meg opp i flere dager til denne dagen, der jeg endelig skulle få treffe Lotta og resten av gjengen i Kreftkompasset.

Alle som har opplevd traumer på et sykehus vet at når de ser eller kjenner lukten av sykehuset så knytter det seg skikkelig i magen.

Hver gang jeg og mannen min blinker ut fra motorveien og inn på sykehuset i Stavanger så blir jeg fysisk og psykisk dårlig. Også mannen min, som faktisk kanskje har enda sterkere og vondere minner fra dette sykehuset. Der han sto i kampen om å miste kona si, kjæresten fra ungdomstiden. I dag var det et hyggelig besøk som ventet, men det brydde ikke følelsene mine seg om da vi blinket av motorveien.

I dag stod Kreftkompasset, resten av gjengen og andre kjente fjes utenfor inngangen til KBK der både jeg, Håvard og Lukas hang ut mye for 9 år siden. Der jeg hadde kurdag uken etter kurene på Radiumhospitalet.

Den varmeste klemmen av Lotta møtte meg, den første ordentlige klemmen siden korona. Tenk det! «Her hører jeg hjemme» både følte jeg og tenkte jeg. Tårene mine trillet, sammen med Lotta sine.

I dag fikk jeg være med å dele ut boka «Hver dag teller» - boka som jeg føler jeg eier en bitte liten del av, siden jeg har et eget kapittel i boken. Da vi var ferdige på SUS skulle jeg og kreftkompasset ta turen videre. Vi reiste til Aker BP der vi skulle gjøre et opptak. Dette er krevende for meg med fatigue, men dette ville jeg så klart presse meg til. Da vi gikk inn i hallen til Aker BP ble vi møtt av e. ordentlig opprigging av et studio med masse kamera og utstyr. Magen min knyttet seg enda mer og jeg kjente tårene presse på. I tillegg kom Dag Erik Pedersen fra Oslo og skulle være programleder.

Vi hadde et lite «møte» hele gjengen inne på et møterom der jeg uheldigvis satte på tårekanalen da jeg skulle fortelle om min tidligere erfaring med å dele historien min i lokalavisen. Den typen tårer der Miriam ikke klarer å snakke. Men kanskje det var godt for meg å lette litt på trykket før jeg skulle ut foran kamera. Et sårt, ømfintlig, vondt tema skulle jeg åpne meg opp for og snart foran kamera. Min partner in crime, min støttekontakt, min bestevenn og kjæreste skulle uventet få være med på filmen. Han fikk sitte med min side.
Vi snakket litt om livet etter kreften. Høynervøse begge to. Blir spennende å se resultatet!

Men vi fikk gitt vårt bidrag til den viktigste saken vi brenner for!
Livet etter kreft.
Vi fikk snakke om boken «Hver dag teller»,
som er så utrolig viktig å få frem for pasienter, helsepersonell og pårørende.
Så spre budskapet dere som leser dette.
Spre boken.
Kjøp boken.
Støtt nettbutikken.
Følg Kreftkompasset på instagram.

I dag fant jeg et sted hvor jeg føler meg 100% hjemme.
Et sted der jeg ble sett.
Omsorg og kjærlighet.
Likesinnede.