Ingenting spesielt
Når kreften flyttet inn i mitt liv, begynnte klokken å løpe raskere. Den gjorde ikke virkelig det, men det var slikt det føltes.
Istedenfor 20 år til med jobb, før jeg skulle få mine velfortjente 25 eller mer år som pensjonist, måtte jeg se på en muligens svært kort periode der jeg skulle slåss mot kreften, Fatiguen og Angsten. Så jeg pushet på. Jeg var "positiv" og "sterkere enn det jeg selv trodde at jeg kunne være." Jeg gjorde en innsats for å skvise 45 år inn i de første tre årene etter diagnosen. Og her oppstod problemet...
Ja, det finnes mennesker som klarer slikt. Men disse er unntaket, ikke regelen. Folk flest, så påstår jeg, som prøver seg på slikt, går på en heftig smell. Slik jeg gjorde. Men på grunn av språkbruken og den stadige repetisjonen av phraser som sikter på styrke og positivitet rundt omkring kreft, føler jeg at jeg nærmest var blitt programmert av mitt omfeldt til å stryke. For hver gang jeg pushet og feilet, så følte jeg meg mer og mer som en taper.
Positivitet er bra. Styrke er bra. Men hverken det ene eller det andre tatt for seg selv kan gi oss svaret på hvordan vi skal gå videre når klokken tikker i vill fart og vi føler at tiden vår renner ut.
Slik var mine to første år etter diagnosen. Kanskje tre år. Jeg pushet meg selv til å feile. Igjen og igjen. Fordi jeg trodde at jeg måtte pushe meg. At det var det som skulle til. Og jeg følte meg konstant som en pingle. Jeg vet ikke nøyaktig hva det var som forandret seg. Kanskje alt jeg prøvde, var å få klokken til å stå stille et lite øyeblikk.
En dag satt jeg i stuen og drakk en kopp te. Jeg gjorde ingenting, men jeg gjorde det bevisst. Og mens jeg gjorde det så senket harmoni seg over rommet mitt som en trygg og kjær omfavnelse. Å kalle dette øyeblikket for en åpenbaring er ikke å overdrive. Jeg ble klar over at jeg ikke måtte skvise ti hendelser inn i en enkelt dag for at jeg skulle føle at dagen var blitt brukt konstruktivt. En eller to eller til og med ingen var nok, bare jeg gjorde disse bevisste.
Klokken tikker i vei. Sekund for sekund det er det den gjør. Men livet mitt etter diagnosen har blitt så mye bedre etter at jeg begynte å ta livet med ro. Kutte ut unødvendig stress og drama. Sette meg ned. Lære meg kunsten å nyte å gjøre ingenting spesielt.
