Men du ser jo så bra ut

Jeg har siden jul slitt litt med humøret. Jeg har kjent veldig på dette med å falle mellom to stoler. Ikke er jeg frisk, ei heller så syk at jeg ligger på det siste.

Sitter liksom litt i et ingenmannsland og vet ikke helt hvordan jeg skal omtale meg selv, hva jeg kan forvente, hva jeg kan planlegge fremover osv. 

I tillegg har jeg slitt litt med relasjonene på hjemmebane. Føler at jeg setter forventninger til mine pårørende som de kanskje synes er urimelige (?).

Jeg sørger ofte over at jeg ikke lenger klarer å se for meg en fremtid. Altså, en litt lenger borti der, sånn om 5-10 år. (Jeg vet godt hva jeg skal neste helg liksom.)

At jeg «bare» klarer å jobbe 40% er også ganske sårt. 

Også kunne jeg jo tenke meg å utvide utdannelsen, men det vil jo ta tid- som jeg kanskje ikke har..

Vissheten om at jeg aldri vil bli frisk er også ganske vond. Den daglige aksepten av dette, har uteblitt en stund nå. 

At mine venner, som jeg jo speiler meg i, går videre i livet med alt dette som jeg også så for meg, svir enormt. Jeg unner og misunner!

I tillegg irriterer det meg grønn å få kommentarer som tittelen her viser, når jeg en sjelden gang letter på dette trykket. Jeg har da aldri vært stygg! Men jeg er ikke frisk. La oss ikke blande de to.