Covid og fatigue

Hva skjer med fatigue kroppen når covid treffer hardt? Det spørsmålet har jeg stilt meg i 2 år. Jeg har vært redd covid, mest for lungene mine. Det gikk fint, helt til dag 4, da hosten traff.

Det gikk fint med lungene mine siden omikron holder seg mest i øvre luftveier. Men dag 4 kom traumene mine fra en kropp, sjel og et hode som ikke glemmer. For eksakt 10 år siden da kreften vokste i lungene mine, da hosten og oksygenmangel inntraff.

Det sier vel seg selv at for en kreftoverlever som har hatt kreft i lungene sine at da slår plutselig traumene meg litt i fleisen. Nå jeg kjente på en brøkdel av det jeg kjente på før jeg var på det sykeste med kreften. Men med en så sliten kropp så blir også angsten verre for hverken kroppen eller hodet klarer å tenke klart.

Jeg tror dessverre det er litt av senskadene vi alle har med oss etter kreft - at ting vi assosierer fra krefttiden drar opp vonde traumer, for det er jo det som det er.

Traumer.

Episoder og vonde opplevelser som spilles i hode fra noe som var veldig truende for oss.

Rett før coviden traff og sønnen min testet positivt var jeg ganske innstilt på at coviden kom til å gi mer en mild forkjølelse, det var jo det de sa, FHI og de. Eller de har vel kanskje bare sagt at Omikron er mildere enn Delta. Jeg sier bare takk for vaksiner og at det ikke var Delta!

Jeg har hele tiden vært redd for at jeg skulle bli dårlig av coviden og det ble jeg. Hver gang jeg har en skikkelig dårlig fatigue periode så tror jeg oppriktig at det aldri kommer noen bedre dager igjen. Tankene er ingen unntak ved covid.

Dag 18 etter jeg fikk positiv test og nå er fatiguen så sykt ille. Jeg tror virkelig ikke at det kommer noen opptur og det sliter veldig inni meg. Lille runden som er mitt arbeidssted, mitt påfyll og min mestring i hverdagen, er langt borte kjennes det ut som. Det er en evig kamp å holde seg noenlunde positiv når kroppen er så hardbanket som den er nå. Sønnen min på 10 år spurte meg i går om jeg vil vær med ut på stranda snart å plukke skjell.

Mammahjertet brister, for nå skjer det at gutten min på 10 år inviterer meg ut på stranden. Jeg sa snart lille venn, mamma må bare bli litt sterkere i kroppen sin igjen.

Sjelen skriker etter bål på standen med crewet mitt.Jeg tenker hver kveld når jeg legger meg at i morgen må jeg være litt bedre. Bare litt. Det eneste jeg ønsker er å orke runden min og gå på stranden. 

Akkurat nå er det ingenting som hetter balansering en gang.

Jeg gir aldri opp håpet. 

Kanskje vi kan samle skjell på stranden snart. 

Det håper jeg.

Det trygler jeg om.

Jeg vil bare orke mine vanlige ting, de tingene fatiguen godtar til vanlig selv med en strafferunde etterpå. Men akkurat nå er det strafferunde etter covid 24/7 og covid ga meg ikke påfyll av glede slik som tingene til vanlig gjør.

Formen min er alltid bedre om våren og sommeren og jeg krysser for det i år også. Det er tungt når kroppen ikke orker de tingene som jeg til vanlig orker med det funksjonsnivåer jeg har i min normal. De små tingene jeg orker med fatiguen som hovedperson.

Akkurat nå føler jeg meg skikkelig dratt tilbake i tid. Men erfaringen min fra tidligere er at fatigue kroppen liker ikke vanlige infeksjoner og derfor gjør jeg alt jeg kan for å ikke bli syk, de sitter alltid lenge i og ingen unntak hos meg etter covid. Jeg har et mål, et mål om at den hytteturen jeg ikke orker pakke til denne helgen skal jeg orke pakke til neste helg.

For det skal jo bli bedre slik at jeg kan leve i mine interevaller og med min rette balansering.

Så var det en som skreiv så fint til meg i dag, en fra «overlever klubben»:

«Ta vare på deg selv, det kommer fine dager» 

Noen dager er slike oppmuntrende ord som kommer fra andre, så uendelig viktige siden det ikke alltid holder å si det til seg selv.