Ensomheten

Den ensomheten som kom med kreften. 
Den ensomheten som ligger konstant i magen.
Den ensomheten som er umulig å beskrive. 

Den som ikke handler om hvor mange gode venner jeg har. 
Den som ikke handler om hvor stor familien min er. 
Den som ikke handler om hvor mye eller hva jeg fyller dagene med. 

Den som plutselig skyller over meg. Tankene som ingen kan forstå, og som jeg heller ikke vil eller kan sette ord på. Tankene som bare er mine, og som kun er til fordi jeg har kreft. 

Ensomheten i å plutselig tenke «Jeg skal ikke bli like gammel som dere.»
Ensomheten i å spørre seg «Vil jeg se deg bli voksen?»
Ensomheten i å se en gammel dame og tenke «Jeg ønsker jeg blir like gammel som deg.»  
Ensomheten på dager som er tåkete av fatigue. 
Ensomheten som er iblandet sorg. 

Men også iblandet glede. En glede det er vanskelig å sette ord på. 

Ensomheten når jeg står øverst i en bakke og vil gråte av glede fordi jeg kom opp. 
Ensomheten i å gå en tur alene, kortpustet, men stolt. 
Ensomheten i å klare å sovne uten sovepille, smilende. 
Ensomheten i å kjenne på mestring etter å ha hentet barn, laget middag, og ryddet etter middagen. 

Ensomheten i å gi fra seg armen til en sykepleier. «Ta den, men ikke ta hele meg.» 

Ensomheten som jeg prøver å bli kjent med, den jeg tror skal følge meg fra nå.