22. mai 2004 - I GODE OG ONDE DAGER TIL DØDEN SKILLER OSS AD

Heldigvis døde jeg ikke.

Tenkte vi så mye over det da presten for 18 år siden  sa «I GODE OG ONDE DAGER TIL DØDEN SKILLER DERE AD» ?

Jeg tenkte ikke lengre enn at det handlet om når vi ble gamle og når vi skulle dø av alderdommen.

At noen av oss skulle bli alvorlig syke tenkte jeg ikke på, for det er jo ikke slikt vi tenker når vi er 20 år, som vi var da vi giftet oss for 18 år siden.

En stund etter jeg ble syk og frisk/syk og havnet i ingenmannsland fikk jeg et langt håndskrevet brev av presten som viet meg og mannen min.

Der han skrev at nyheten om at jeg hadde vært kreftsyk var så fryktelig trist. Han skrev at livet handlet om riktige prioriteringer og at han var så glad for at det hadde gått bra med meg.

Heldigvis ble jeg frisk av kreften og jeg tenker på det i dag at ekteskapsløftet enda handler om «Til døden skiller oss ad» - når vi blir gamle og dør av alderdom, så får vi se hva livet vil oss.

Jeg og mannen min sitt liv sammen ble ikke slik vi hadde forestilt oss, det er 100 % sikkert.

Hvem var vi i grunnen da vi kom ut på andre siden av alle krefttraumene? 

Vi hadde holdt pusten i nesten ett år. I nesten ett år var det leger, sykepleiere og sykehuset som hadde styrt livene våre.

Samtalene mellom meg og mannen min handlet om cellegift, ville dette gå bra? Tenkt om? Sykehus, kvalmestillende, hårtap, pasientreiser, blodfortynnende og alt annet som hører kreftsykdom til.

Hva som skjedde hvis jeg døde snakket vi aldri om, for døden var vi livredde for begge to. Jeg var ikke klar til å dø og mannen min var ikke klar for å bli enkemann med 4 små barn.

Men i bunn og grunn så var det ikke det vårt valg hvordan det skulle ende, det var kreften sitt valg.

Det var ikke dette livet hverken jeg eller mannen min trodde vi skulle leve da vi for 18 år siden sa ja til hverandre i kirka. Vi fikk vår skjebe sammen og det var at vi skulle få kreft, slikt er ingen mennesker forberedt på.

Hvordan skulle dette gå når jeg ikke lengre kjente meg selv, når den Miriam som var forsvant og ble slukt av kreftsykdom, traumer og senskader.

Ville Håvard elske meg fortsatt?

Ville jeg bare være en negativ belastning i livet hans?

Kreft forandrer både psyken og det fysiske hos den som blir kreftsyk, hvertfall om du har en traumatisk sykdomsreise slik som jeg.

Jeg skriver hele tiden «vi» for vi har jo stått sammen og har faktisk klart å holde sammen igjennom 10 år i kaos der jeg skulle finne meg selv på ny i en ny utgave.

Det har vært kaos av traumer, psykisk, fysisk, det har vært hormoner på ville veier etter kreftbehandlingen og den stakkars mannen min har måtte tåle mye.

Jeg har lyst til å sette på en gråte emoji, for han har måtte tåle mye med alt kaoset som har kokt inni meg etter kreften da jeg vet han hadde sitt kaos med sine opplevelser og alt han måtte stå i heilt alene. Det var ikke bare jeg Miriam som skulle finne en ny utgave av meg selv å lære leve på nytt, det var også jeg og mannen min sammen.

Hvordan få oss som familie til å overleve dette når han stod alene og følte seg ganske hjelpesløs med hele ansvaret.

Hvordan skulle vi skjerme ungene slik at ungene sitt liv skulle være lite påvirket av en mamma i ingenmannsland.

Denne kreften og #etterpålivet har virkelig testet oss og hva vi kunne bære sammen, tidenes livskrise.

Vi var ikke lengre de vi var før kreften noen av oss og jeg har slitt med mange sorger da livet mitt endret seg brått pga en så hissig og alvorlig kreftsykdom en kan møte på.

Kreften endret meg og jeg hadde nye utfordringer i livet mitt som ingen rundt meg, ikke heller mannen min kunne forstå.

Og det har jeg jo enda, 10 år etterpå hvor fatiguen og senskadene er limt fast til meg.

Det usynlige familiemedlemmet som ikke tar hensyn til noen andre.

Fatiguen som går i mellom meg og mannen min når vi holder i handa, den er der uansett. 

Senskadene etter kreften.

Holder oss i hånden som fjerde hjul på vogna.

Etterpåklatten, eller noe slikt som det.

Ofte må jeg påminne han og andre rundt meg om hvordan jeg har det, for til og med for mine nærmeste ser jeg jo utad i grunnen helt frisk ut.

Er bare jeg som kjenner kroppen min og hvordan det kjennes ut når fatiguen drukner meg.

Tro det eller ei, jeg er ikke den som roper høyest om hvordan jeg har det tross jeg deler mye på blogginnlegg.

Jeg er heller hun som lider i stillheten og tier for å ikke være en byrde for de rundt meg selv om jeg mange ganger har lyst til å skrike kjempehøyt.

«Se meg» samtidig som jeg prøver at senskadene ikke bare skal være meg, en sykt vanskelig balanse.

Det er vanskelig for mannen min å se alle senskadene og se alle mine begrensninger hver eneste dag siden de ikke er synlige, selv om det er han som ser tårene mine trille i fortvilelse, sinne og sorg.

Det er så sykt komplisert dette livet etter kreften.

Så sykt kompliset.

Selv om vi lever sammen, også sammen i bobla vår, så lever vi også veldig forskjellige liv.

Jeg er hjemme, helseløs (ekkelt ord) i ingenmannsland og fokuserer på å skape meg et godt liv sammen med han og ungene.

Det er mitt arbeid, min ressurs.

Han går på jobb hver dag og har et mye mer sosialt og spennende liv enn meg.

Han er en ressurs ute i det store samfunnet.

Innimellom kan jeg kjenne et snev av sjalusi samtidig som det er jeg som vil han skal gå ut på ting og ha et godt liv, sosialt liv.

Jeg er jo kjempestolt av han og alt han får til i jobben i tillegg til å bære det meste hjemme.

Brutalt ærlig skal jeg si at mange ganger så tenker jeg at det var ikke dette mannen min ønsket i livet sitt, da blir jeg skikkelig lei meg for at jeg har ødelagt så mye med kreften og senskadene mine selv om det ikke var noe jeg valgte.

«Det er ikke din feil» sier jeg ofte til meg selv i speilet.

Jeg er ei kone som sitter her i ingenmannsland som ikke er som de andres koner. Tenk om han innerst inne skjemmes av meg? Når han må svare nye menneksker han møter på sin vei at kona er uføretrygdet.

For en stolthet.

Status har jo aldri vært viktigere.

Og han er gift med hun uten status.

Jeg tror ikke jeg er den eneste overleveren som kjenner på disse følelsene.

Derfor synes jeg det er litt viktig å skive om det, selv om jeg utleverer meg litt mye, men det gjør jeg jo ofte.

Selvtilliten min etter kreften er på minus 20 og kreften har fått meg til å føle at alle andre er så mye mer verdt enn meg, så mye finere, veltrente, mer velstående og suksessrike.

Jeg føler meg som den utstøtte som ikke kom på beina etter kreftsykdommen.

Hva tenker folk om meg!? 

Tenker de jeg er et svakt menneske? 

Det tenker jeg innimellom på, selv om det er en dum tanke å utsette seg for.

Hva andre tenker og føler om meg har jo ingen betydning.

Jeg eksisterer bare her i bobla mi som jeg trør ut av innimellom når fatiguen er snill med meg.

Før var jeg ikke sjalu av meg, men etter jeg ble syk ble jeg sjalu. Jeg føler jeg ligger til forfall, jeg og senskadene sammen. Et ekteskap som møter kreften gir sine utfordringer på en annen måte en hos de som er friske begge to. Jeg og mannen min har det fint sammen, men innimellom kommer disse tankene hos meg, for det er ikke enkelt å være hun i ingenmannsland.

MEN midt oppi alle disse kaos tankene mine som den svake av oss, så har kreften i bunnen bundet oss tett sammen på en måte ingen andre kan forstå.

Men det har vært hardt arbeid og er hardt arbeid i all sykdommen.

Vi deler en reise i livet som er brutal, vondt, ensom og samtidig fin viss jeg kan si det på den måten.

Vi deler den ensomme sykdomsreisen sammen. Mannen min har sett meg på det mest sårbare som finnes og det finnes ingen filter mellom oss. Vi har måtte lære å se hverandre på en helt ny måte og lære oss å snakke om alt. Kommunikasjonen har vært kjempeviktig. Klart vi ikke alltid er like flinke på det. For min del er det mye frustrasjon i perioder. Det har blitt livsnødvendig for oss å stikke av innimellom.. bort fra alt som er hjemme, nye inntrykk og skape nye minner sammen bare oss to, for livet kan ikke bare handle om sykdom.

Ute der i verden er et fristed og et sted for oss to og bare være.

Vi måtte bli kjent med livet sammen på nytt og mannen min, Håvard som han forresten heter, har måtte lære å kjenne ei annen Miriam enn hun han sa ja til for 18 år siden i kirken.

Etter 10 år har vi funnet ut hvordan vi skal leve sammen og Miriam som tidligere var er igrunnen glemt. Vi to lever egoistiske sammen og jeg i mine intervaller.

Siden vi har bryllupsdag i dag delte jeg dette på min instagram konto:

Kjære snille, gode mannen min.
I dag har vi vært gift i heile 18 år.
Mye har skjedd.
Det har vært solskinnsdager og regnfulle dager.
Vi har vært igjennom livets største utfordring sammen i løpet av disse årene.
Takk for at du holdt meg oppe i livets verste timer og at du holder meg oppe i dette #etterpålivet
Takk for du orket å kysse meg på hodet da jeg var blank på hodet og hadde månefjes 👩🏻‍🦲
Takk for du elsket meg uten hår, med krøller, med kort hår, for jeg vet du liker meg aller best med langt lyst hår.
Jeg føler vi bestod livets ekteskapstest da vi fikk kreft og med 4 unger oppi det hele.
Takk for du ler sammen med meg og den groteske humoren jeg har i livet etter kreften #overlevelseshumoren
Livet vårt er ikke bare kreft og #etterpålivet
Vi har opplevd masse fint sammen og enda mer skal vi oppleve av det som er livets høydepunkter.
Takk for at du vil være med meg å leve det livet jeg ønsker leve i livet etter kreften, sammen med meg og fatiguen. Jeg vet at både jeg og fatiguen kan være noen troll begge to.

Livet sammen med meg ble ikke slik du hadde sett for deg, men vi har det fint selv om.

Siste setning i sangen til mannen min på bryllupsdagen: Vi vet ei hva som hender oss, men sammen skal vi klare alt.

Kanskje det allerede da var bestemt hvilken utfordring vi skulle få sammen ? 🧡

Livet