Fengslet

Et «lite» hjertesukk fra meg. Jeg sitter nemlig med en følelse av å, atter igjen, være så fengslet.

Fengslet i egen kropp ettersom sykdommen aldri tar pause. Den ligger der på bukhinna og minner meg på, hver dag, alle vanskelighetene den setter meg i. Spesielt vanskelig er denne hekkans fordøyelsen som den ødelegger for.

Ikke en dag, ikke et måltid kan jeg få uten at den bremser fordøyelsen og gjør at maten jeg inntar, lenge ligger og skvulper oppover i stedet for nedover- slik den jo skal. Ikke nok med det, stinnheten som kommer etter noen biter mat varer også i timevis. Slik en frisk person gjerne føler etter å ha spist en enorm porsjon julemiddag. Selv disse går det vel over for, før meg.

Jeg må daglig regulere min egen fordøyelse ut fra hva som kommer ut i andre enden. Alltid på etterskudd. Diareen eller forstoppelsen må liksom være i gang før jeg kan velge hvilke legemiddel jeg må ta for å rette opp i problemet. Da er ubehaget allerede i gang.

Så er det de jevnlige besøkene på sykehuset- som jeg er evig takknemlig for, misforstå meg rett.

Jeg er jo så heldig (!) at jeg er tatt opp i denne Impresstudien, hvor jeg nå får en eksperimentell behandling som jo viser seg å ha effekt så langt.

Men det kommer ikke uten en pris må du tro. Etter oppstart i oktober i fjor, har jeg måttet stille opp på sykehuset hele 34 ganger til forskjellige prøver og behandling. Ganske tidkrevende greier. Legemiddelet jeg får er heller ikke uten bivirkninger, noe jeg ikke er veldig lykkelig for skal jeg være ærlig. Understreker dog igjen min store takknemlighet for muligheten!

At jeg må belage meg på dette resten av livet er heller ikke hjelpsomt for fengsla-følelsen. Når de sier «resten av livet», tenker man kanskje at det er veldig lenge til ettersom jeg bare er 33 år i dag. Faktum er nok at jeg, til tross for Impresstudien, ikke har så god tid på meg som jeg skulle ønske. Noe som igjen gjør at jeg føler på et hastverk i å få gjort mine ønsker og mål NÅ!

Å rømme landet for eksempel, på en lenger surfeferie er ikke like enkelt lenger. Ettersom behandlingen må inntas hver tredje uke, og gjerne med flere undersøkelser innimellom. Dette bremser jo litt for mine vinger. Sukk!

Apropos surfing, så har jo dette også blitt vanskeligere i det siste. Igjen, denne duste-fordøyelsens skyld. Å ligge på magen nå er nesten uutholdelig. Surfing er jo en sport hvor man må bevege seg mens man ligger på magen. Før man er aktiv, kan det være lurt å innta en matbit som gjør at man holder ut lenger.

Å innta mat før man legger seg på magen er nesten umulig nå. De siste gangene jeg var uti lå jeg å gulpa og nesten spydde flere ganger. For dette kjenner jeg på en enorm sorg. Dobbelsukk!

Og mens jeg nå er i gang med klagingen må jeg jo bare nevne klær. Etter forrige tilbakefall med kreft på bukhinna, klarer jeg ikke lenger stramme bukser. Alt som strammer rundt buken, har måttet blitt byttet ut. Tenk deg hva det gjør med lommeboka da..

For det er jo en ting det også, den hekkans lommeboka. I dag har jeg blitt delvis ufør og tviholder på jobben min som tidvis tar all energi. Å hele tiden prøve å sette seg inn i Navs regelverk for oss uføre er jo en heltidsjobb i seg selv. Fy faen jeg hater å være ufør! Det får meg til å føle meg enormt fengslet! Uten mulighet for spontan arbeidsbytte, overtid osv osv.

Samtidig føler jeg meg tvunget til å være takknemlig for dette systemet også, som jeg jo er..

Mest av alt kunne jeg tenkt meg å være kreftfri, helt frisk, i full jobb som sexolog, på mannejakt, på ferie-langtur i tropene med surfebrettet under armen, solbrun og uten alle disse faktorene som gir meg følelse av å være fengslet.

SUKK!!!!!