Inntil du har gått igjennom kreft selv så er det ikke mulig å vite hvor brutal den er, men det koster ikke så mye for noen å si «Jeg er her for deg» ♥️

Luene fra kreftdagene og parykken som ligger i «kreftkassen» lukter enda kreft, sykehus og cellegift. Lukten har festet seg i parykken og luene på samme måte som alle traumene har festet seg til sjelen min.

Samtidig tar jeg de frem noen ganger og lukter. For å kjenne på det som var og det som er. Det er enda uvirkelig.
10 år etterpå. Vanskelig å forstå. 
For nøyaktig 10 år siden i dag avsluttet vi behandlingen og jeg lå og fikk min siste cellegiftkur.

Snuen og tårer rant kapp om kapp av en totalt utmattelse over alt som hadde vært og var. Lykken var vanskelig å kjenne på og det var nok mer en følelse av lettelse. Nå skulle jeg endelig få bestemme over meg selv igjen etter ett år der det var leger som bestemte over kroppen min og livet mitt. Uvisst om at det fantes noe som het senskader som skulle ta over livet mitt. 

Kreftkampen var over etter månedsvis med en av de sterkeste kurene de gir og en annen ukjent kamp ventet. 

I løpet av disse 10 årene har livet virkelig vist seg fra alle sider.
Og jeg har vært så langt nede i mørket jeg ikke tror noen rundt meg forstår.
Jeg har lært hvor viktig det er å ta vare på sin psykiske helse like mye som sin fysiske helse etter kreftsykdom for den blir rimelig herset med.
Jeg har lært at den energien jeg har må jeg verne om å bruke på de som viser meg at jeg betyr noe.
Alvorlig sykdom viser mye om virkelighet her i livet og jeg har lært mye om meg selv og om livet generelt rundt meg.
Jeg har lært hvem jeg vil være i møte mot andre som blir rammet av livets alvorligheter.
Den dagen døren smalt bak meg på Radiumhospitalet trodde jeg livet skulle smile til meg.

Men det var da livet mitt skulle pusles sammen i en ny utgave som var helt ukjent for meg. Jeg så meg i speilet og kjente ikke lengre hun som stod der. Skalla, hårløst hode og hårløs kropp, gulbleik og full av sterioder og mange ekstra kilo. Jeg var tom innvendig som et skall. Livet kjentes helt tomt ut og jeg visste ikke hvem jeg var lengre. Jeg har brukt 10 år på å finne ut hvem denne nye Miriam er.

Kreftsykdom er virkelig ikke en lek, ingen romantisk historie og ingenting annet enn et sant mareritt. Mange år i mørket der jeg nå skulle ta vare på meg selv fant jeg sosiale medier eller rettere sagt Instagram. Men det var først mange år etter jeg var ferdig behandlet. For da jeg for ti år siden var ferdig behandlet var det ikke snakk om senskader og langt mindre folk som stod frem i media. Vi hørte ikke om noe #etterpåliv hva som skjedde med mennesker som overlevde kreft.

Men i årene som gikk utviklet kreftmedisinen seg og flere overlever kreften som da også dessverre betyr mere senskader som er premien for å overleve kreften.
Instagram hjalp meg å finne livsgleden igjen, for der fant jeg både medsøstre og medbrødre.
Jeg fant et felleskap.
Et felleskap der vi heier på hverandre når vi klarer livets små gleder etter kreften.
Der de små tingene blir store.
Hadde ikke jeg møtt alle disse fine menneskene jeg deler nokså samme skjebne med, vet jeg oppriktig ikke hvor jeg hadde vært i dag. 
For jeg har slitt skikkelig.
Det var endelig et sted der jeg kunne passe inn i livet etter kreften da kreftlegene og kreftsykepleierne ble borte fra meg.
Det ble et sted der jeg valgte å være åpen og gi senskadene og livet etterpå et ansikt på en fin måte da, flettet inn i hverdagen min uten å være klagete.

Der jeg viser #etterpålivet fra min livsvinkel, mine livsgleder, mine påfyll i livet og hva jeg nå etterpå setter pris på i livet mitt.

Livet mitt som er fint tross alt.

Kreftkompasset ble født og de har latt meg bruke bloggen, som ubevisst ble et terapisted for meg, og jeg har fått formidle igjennom boka «hver dag teller» og ikke minst, et av livets høydepunkt intervjuet med Dag Eirik Pedersen hos Aker BP med kamera på alle kanter.

Livet altså.
I mørkets dal, u-svinger og glede.
Jeg fant ut at dette #etterpålivet mitt er det ingen som vil forstå og livet som ufør her i ingenmannsland. Jeg har måttet aktivt skape meg glede. Så livets redning har vært å komme seg ut.
Ikke langt, men ut.

En rutine i hverdagen som ufør i livet etter kreften. Rutine er så viktig. Det har vært 10 år i livssorg. Bunnløs sorg over livet, kreften og alt den førte til. Kreften ga med et skille jeg ikke ønsket og livet mitt handlet brått om andre ting enn hos venner og bekjente.

Ensomt og en følelse av å være utestengt fra selveste livet. Som festen jeg ikke ble invitert på da jeg var ungdom. Uansett hvordan en prøver og vri og vrenge på det så kan vi ikke pynte på kreften og livet etterpå.
Jeg har på ingen måte oppfatter kreften rettferdig, jeg var maks uheldig.
Men det var mitt lodd.
Jeg har strevd for å komme til der jeg er i dag.
Jeg skal ikke si at livet ikke gjør vondt.
For det gjør det.
Kjempevondt.

Jeg sier ikke at jeg ikke gråter av sorg og skuffelser, men i dag kan jeg med hånden på hjertet si at jeg har funnet ut av det. Jeg kjenner meg lykkelig på min måte i denne versjonen av Miriams liv etter kreften. Innimellom er også livet det aller fineste og det fine er utrolig viktig å skape.

Jeg har falt til ro med livet og ingen andre enn meg selv kan skape lykken i ingenmannsland, for ingen vil noen gang forstå min verden, mitt ingenmannsland og hva MIN kreft gjorde med meg.

I dag er en dag for skikkelig ettertanke for meg. Det er 10 år så langt borte, men fremdeles så fryktelig nær.
I dag skåler jeg for meg.
Jeg skåler for alle som har denne felles bekjente i livet sitt.
Jeg skåler for deg som lever med denne felles bekjente som dessverre er uhelbredelig.
Jeg skåler for deg som lever med kreft som kommer deg ut av senga på morgenen.
Til deg som står i kampen akkurat nå.
Jeg skåler for deg som måtte reise så alt så alt for tidlig.
Jeg skåler for deg som kjemper kampen mutters alene.
Jeg skåler for deg som kjenner på ensomheten kreften og det som #etterpålivet gir.
Jeg skåler for deg som opplever ditt verste mareritt på sidelinja: Ektefelle, Mamma, Pappa, søster, bror, venn, datter og sønn ++
Jeg skåler for alle som meg som trodde at da døra smalt bak oss på sykehuset som da trodde at livet skulle bli normalt igjen.
At vi skulle tilbake til den vi var.
Jeg skåler for oss alle som har måtte samle sammen tusenvis av ødelagte puslebrikker for å være der vi er i dag fysisk og psykisk etter kreften.

Vi er alle best!
Kreften banker så brutalt på.
Noen får bli mens andre må gå.
Ingen av oss er tapere og ingen er vinnere. 
Jeg heier på deg og du heier på meg og 
sammen er vi sterkere enn noen andre vil kunne forstå selv om vi alle føler oss bittesmå.
Ingen av oss er takknemlig for kreften, men kreften lærer oss en ny måte å forstå.
Gleden i livet både de store og de små 🧡

Jeg sender deg en varm klem fra meg og husk at jeg heier på akkurat deg, 

Hold ut 🧡

(I dag flagger vi på balkongen vår.
Takknemlig for 10 år og livet )

Livet