AKSEPT, del 1

Jeg trodde jeg vil skrive om døden. Men tankene mine vender stadig tilbake til starten. Da vi fikk vite om kreften.

Først av alt; det finnes ikke karma. Ingen; gjør godt, få det godt. De gode går. Noen får bli. Livets lotteri. Vi følte vi var så heldige i og med livet, helt til alt endret seg den februardagen for fem år siden.

Jeg sitter og ser en serie. En av de amerikanske familiedramaene,  mange sesonger og lange episoder. En virkelighetsflukt, en anledning til å koble helt ut og forsvinne inn i et annet univers for en time - eller tre. I dag fikk en av karakterene kreft. Storfamilien møtes og snakker sammen, ingen vet hva som skjer. De sier de skal kjempe, snakker om hvilken behandling hun skal igjennom. At dette skal de vinne, ikke tape.

Jeg tenker tilbake på da vi fikk vite at Espen var syk. Jeg husker så godt at jeg umiddelbart følte meg så overveldet. Og hvordan det også hos oss ble snakket om å kjempe en kamp mot kreften, som føltes urettferdig når vi ble så inderlig maktesløse. Hvilken kamp skulle det være med så ujevne parter? Kreft som hadde fått vokse og spre seg, allerede blitt sterk og uovervinnelig. Vi måtte heller gripe dette an på vår måte. Selv om vi kjente på et snev av håp da behandlingen gav gode resultater, ble det tidsnok klart at håpet realistisk sett handlet om å kunne leve godt og forhåpentligvis lenger enn prognosen som ble spådd.

I retrospekt ser jeg det at vi så tidlig aksepterte - heller enn å motarbeide -  som en gave. Selv om jeg gjerne skulle gjerne vært uten den fysiske lammende følelsen av å virkelig ikke ha noe å kjempe med. Men vi klarte å fokusere på det vi faktisk kunne gjøre noe med.

Tilbake i serien er alle fortsatt i sjokk. Etter noen runder med å lete etter de beste legene, nye studier og ulike kurer konkluderte kreftpasienten selv med at ingen makt, midler eller grandiose handlinger kunne kontrollere kreften. Passende nok parallelt med at jeg prøver å formidle det samme her. For enkelte ganger i livet har vi faktisk ikke mulighet til å påvirke utfallet. Uansett all verdens tankekraft, gode ønsker eller penger for den saks skyld. Og akkurat der, i aksepten, ligger selve livet. Muligheten til å leve det gode livet som er her, som var der, og som nå går videre.