Til det motsatte er bevist

PTSD i full fyr til det motsatte er bevist. Det spilles «some die young» med Laleh på radioen på venterommet mens jeg venter.

Det er til å grine av! Eller?
Den samme sangen stod jeg å vasket gulvet til da jeg hadde kreft å tenkte i hode mitt at dette nok betydde ALT! Dette var tegnet på at det ikke ville ende bra. 
«Some die young» hun sang jo til meg.
Tenk om hun prøver å fortelle noe til meg i dag også, her på venterommet hos legen.
Du ler kanskje av meg, men ikke gjør det.
Kreften har fucka så sinnsykt med meg.

Jeg har hatt det pyton og urolig i noen uker nå.
Inne i hodet og sjelen.
Slik som det blir for meg.
Da påsken begynte fant jeg til syne en føflekk som har endret seg og ser kjempeskummel ut.
Denne gangen sa også mannen min til meg at denne bør legen se på for den er virkelig ikke fin.
Svart flekk, blod og sånt.
Den røde alarmen blinker hos meg.
Jeg mister følelsen i kroppen bare jeg ser på den.
Føflekken ser ikke fin ut og jeg er jo generasjon solarium som jeg virkelig kunne ønske i dette #etterpålivet at jeg ikke er.

Min post traumatiske stress har stått i flammer de siste ukene og nattesøvnen har aboslutt ikke vært til stedet, verre enn den er til vanlig.
For ja, i dette #etterpålivet  er det dårlig med søvn.
Det er ikke noe jeg pleier skrøyde over, men ja det er sykt dårlig med søvn, det er urolig søvn det er en senskade, nok en senskade.
Uansett.

Jeg har tenkt på det verste siden jeg aldri klarer tenke det beste i #etterpålivet og ser for meg de mest aller verste senarioene.
Alt fra kreften kommer tilbake som en film som spoles tilbake og jeg blir virkelig redd.
Frykten av at nå blir fremtiden med familien min tatt i fra meg og at bonuslivet er brukt opp.
Kreftfølelsen kommer som et lynnedslag hos meg mange ganger til dagen og den følelsen er skikkelig skummel.

Kreftfølelsen fra kreftsykdommen gir det største suget i magen du kan tenke deg.
Større sug en den aller største berg og dalbanen.
Alt dette pga en føflekk.
Du tror kanskje jeg overdriver nå? Eller tenker på at jeg må skjerpe meg, men da skal jeg fortelle deg at jeg verken overdriver eller kan skjerpe meg for det er nemlig slik det er når en er rammet av post traumatisk stress etter alvorlig kreftsykdom.

Jeg kan ikke skjerpe meg.
Jeg klarer ikke skjerpe meg.
Jeg får det ikke til.
Min virkelighet er virkelighet for meg.
Kroppen min går i forsvar før det er noe og forsvare og jeg tror jeg må varsle kroppen før det er noe å varsle.
Gir det mening ?

Jeg vet hva kreft er, den er jeg livredd for og jeg vet at det alltid er kreften som bestemmer til slutt.

Når en skummel føflekk, et blåmerke, neseblod, vondt i et hårstrå ( for å sette på spissen🙃)  og skumle vondter dukker opp kan hvem som helst prøve å si til meg at det ikke er noe farlig, at jeg må skjerpe meg, men uansett hvor mange ganger jeg hører det så nytter det ikke.
Jeg blokker det ut og må bare håndtere det på min måte.
I min boble.

Jeg klarer ikke tro på det før det motsatte er bevist og hodet mitt tror oppriktig at jeg har kreft frem til det motsatte er besvist.
Kroppen min.
Akkurat som da jeg hadde covid og den satte seg i lungen mine der som kreften var.
Jeg klarte ikke tenke og jeg gikk heilt tilbake til kreften, til da jeg holdt på og bli kvalt av kreften.
Det var grusomt.
En følelse ingen kan forstå.
Men en følelse de rundt meg må akseptere at jeg har.

En dag hadde jeg en skikkelig rød fot, det gikk kaldt nedover ryggen min og jeg tenkte straks at det var blodpropp( for det har jeg også hatt) så samlet jeg meg i noen minutter og kom på at jeg nettopp hadde sittet svært nær peisen å varmet meg, så da kunne jeg avblåse den frykten.
Kroppen min er alltid i beredskap.
Kroppen min tenker alltid der verste.
Denne kroppen min som har puslet seg sammen og som lever i dette #etterpålivet  er stadig i beredskap og mitt post traumatiske stress er i flammer når ting som dette oppstår.
Alt rakner.
Filteret er borte og følelsen av og ha beina plantet på jorda forsvinner.

Føflekken som har gitt meg dommedag i noen uker nå viste seg å være ufarlig selv om den ikke var fin, det var legen enig i.
Jeg er nok en gang en erfaring rikere og det var heldigvis falsk alarm (igjen)
Ville bare dele så kanskje noen andre i #etterpålivet  kjenner at de ikke er alene.

Livet 🧡