Stadium fire, siste stadium det finnes ikke stadium fem 💜

Akutt keisersnitt
Gjenopplivning
Blålys
Restarting av hjerte

Ammestopp
Kreftdiagnose
Sjelden kreft
Kreft med spredning
Stadium 4
Siste stadium
Noen dager igjen å leve
Cellegift
Halv dose, en hel dose hadde tatt livet av meg.
Ambulansefly
Solskinn og frost
Radiumhospitalet
Engler i hvitt
Blodpropper
Høydose cellegift
Oksygen
Akutt team, koma, lungekollaps?
Innflytning på Radiumhospitalet
Ingenmannsland
Jeg står oppreist og det er det aller viktigste av alt.

Jeg trengte å skrive om det i år også. Det er viktig å huske på at dette er bare en bitteliten del av min historie. Både ved kreftsykdommen, sykehuset, behandlingen og livet etterpå. Jeg kunne fortsatt i det uendelige for det er så mye som bor i meg som jeg kunne fortalt. Jeg trenger å fortelle, vi overlevere trenger å fortelle.

Det er litt sånt kjære dagbok opplegg i dag. Som om jeg leser litt fra dagboken som jeg har gitt dere tilgang til før. Jeg vil dele fra sidene der det handler om dagen 14 mars 2012 der det er 11 år siden jeg ble hasteinnlagt og fikk kreftdiagnosen, bare fem uker etter familiens siste tilskudd kom til verden, nummer fire i søskenflokken. Firkløveren var komplett, men livet gikk i oppløsning.

Kjære dagbok i dag tenker jeg på dagen for 11 år siden. Da jeg, Håvard og ungene startet en livsreise vi aldri hadde trodd vi skulle måtte skrive sammen.

Ikke en fin reise, kreftreisen.

14 mars og det var tosifret med ubesvarte anrop fra «Kari» - ei av barndomsvenninnene mine. Hun visste jeg var syk, men ikke hvor syk. Hun visste jeg ikke hadde fungert siden jeg fikk babyen vår. Folk trodde sikkert jeg var rammet av en fødselsdepresjon siden jeg ikke orket besøk og kun lå på sofaen, men den stygge sannheten var at kreften ubevist holdt på å spise meg opp. Denne dagen kjente hun at noe var galt og hun prøvde å få tak i meg på telefonen. 
Jeg svarte aldri.
Og hun ble mer urolig.
Dagen etterpå, 15 mars på kvelden var det Håvard som måtte ringe til «Kari» å si at jeg var hasteinnlagt på Radiumhospitalet. Jeg var svært alvorlig syk. En kreft som hadde spredd seg som ild i gress og tatt seg til rette flere steder i kroppen min. Mange steder i kroppen min. Kroppen min som nettopp hadde båret frem våres baby og nettopp vært igjennom en traume, keisersnitt og så nær med å minste han. Nå var det Håvard og resten av gjengen som var så nær på å miste meg og på dette tidspunktet der og da visste vi ikke hva som ville skje med meg og om jeg ville overleve for jeg var så syk. Håvard lå våken i ei seng med siden av meg på rom 338 på nettene for å høre om jeg pustet. Alle disse tingene bak kulissene som har blir gjenfortalt for jeg kan ikke huske alt. Som da Håvard tok fatt i legen på gangen natt til 15 mars på Stavanger Universitetssykehus, da de mellom alt dette denne kvelden liksom bare hadde restartet hjertet mitt for å se om se om de fikk ned pulsen som hadde vandrer fritt på 180 i hvile i mange uker. Han tok fatt i denne legen og tryglet om at han skulle si det ikke var kreft der de jobbet mot klokke med å finne ut hva som var galt med meg. Legen kunne ikke love Håvard noe, han kunne ikke love at det ikke var kreft. De beste legene på SUS jobbet på spreng for å finne ut hva som var galt med meg. For jeg var en fryktelig syk nybakt mamma. Jeg kan huske da de presser slangen med kamera ned i halsen og intenst ga meg beroligende slik at det kunne skje fort uten at jeg ga motgang.

Jeg ser meg selv fra et fugleperspektiv.

«Bare gi henne, kjør på» husker jeg en lege sa, berolignede altså.
Jeg huske da en lege satte en sprøyte inn i veneflonen med et legemiddel som skulle dra pulsen fra 180 til normal puls på sekunder.
Det øyeblikket ligger som en traume i meg.
Det gjorde så sinnsykt vondt og jeg greip fatt i legen sin arm å reiv til.
Jeg ble så sint på henne!
Jeg glemmer ikke da den samme stressede legen sa at jeg måtte slutte å amme Lukas, akkurat der og da.
Ingen valg.
Jeg ble rasende, men pga medisinene kunne jeg ikke amme han mer.
Jeg hadde nok i grunnen ikke mer melk igjen heller, siden kroppen jobbet med å overleve.
Bare det visste jeg ikke enda.
At nå handlet det bare om å overleve natten.

Så kom hoveddagen, 15 mars, da det på tampen av livet mitt gikk opp et lys for en av legene og en kreftdiagnose ble stilt i grevens tid. En kreftdiagnose de fleste leger aldri møter i løpet av karrieren sin da den er så sjelden. Så skjedde alt hurtig.
Cellegift i låret 20 min etterpå.
1/2 dose for en hel ville tatt livet mitt.
Så ble mor og far oppringt. En lang kjøretur fra Egersund til Stavanger. De måtte kommer nå med en gang og de forstod straks de fikk telefonen at dette var alvorlig. Håvard fikk beskjed å ringe opp alle der hjemme og det betyr jo bare en ting. I dag og for alltid kommer jeg aldri til å glemme synet når de gikk inn døra på rommet jeg lå. Det var stille i rommet og alle legene stod på ei rekke tror jeg. En underlig trygg, urolig og kvalmende stemning med sola som skinte utenfor denne marsdagen, 5 dager før Håvard ble 29 år. Mor og far gikk bort til senga der jeg lå og jeg sa til de «Jeg har kreft» så gråt de, så gråt jeg (tror jeg, husker ikke) men de bøyde seg ned og holdt rundt meg, hardt. Jeg husker mor sa at hun ville bytta plass med meg. Jeg hadde en gråtefull samtale med en kvinnelig lege som satt med siden av sengen min. Hun hadde gitt meg en valium. Hun gråt masse. Jeg sa rolig, men på ingen måte panisk at jeg kunne ikke dø i fra ungene mine. Tårene trillet rolig nedover kinnet mitt. Jeg var sykt trøtt og famlet frem og tilbake mellom våkenhet og søvn. Slik det siste døgnet hadde vært, mest i søvn mens legene dreiv med sine undersøkelser.

Så gikk det hurtig.

Og med full kreft i begge lungene i mange uker fikk jeg endelig oksygen i nesen min. Nå skulle jeg flyttes med ambulansefly med en gang til Radiumhospitalet sammen med Håvard og Lukas, babyen vår. Jeg husker ikke noe avskjed med mor og far og hvordan det foregikk. Da de trillet meg igjennom gangen tok en sykepleier meg hardt i hånden og slapp ikke, hun så på meg og ønsket meg lykke til. Jeg ble trillet ned i kjelleren i garasjen der ambulansen stod. Ekkoet da de slengte igjen døren husker jeg enda. Ambulansearbeideren som satt med meg bak i bilen skulle prøve å få telefonnummeret til Håvard av meg, men jeg klarte ikke orientere meg å si riktige tall til hun. Vi hadde mistet far, Håvard og Lukas på motorveien da de skulle kjøre bak ambulansen og inn til flyplassen. Alt føltes så trygt i en så kaotisk dramatisk situasjon. Da de løftet meg inn fra sykebilen og inn i den bittelille luka på flyet. Og den klare marsfrosten av friskt luft traff meg i ansiktet.
Det var åpent frem til pilotene og alle snakker med meg, både de og han som satt med meg og fylte med på maskinene hvordan metningen og alt var og om jeg var stabil. De måtte holde meg våken. Var jeg ikke stabil kunne de ikke fly. Vintersola traff meg i ansiktet der jeg lå og varmen fra den gjorde meg kvalm. For jeg var sykt kvalm der jeg lå og så rett bort på Håvard og Lukas som satt bak i flyet, i midten liksom tror jeg. Håvard sov og Lukas sov. Blålys gjennom hovedstaden i rushtrafikken denne sinnsykt nydelige marsdagen, mens nok en ambulansearbeider pratet i vei for å holde meg våken fra Gardermoen til Radium. Det var en stor sykebil, men det ristet og vinglet.

———

I dag er det 11 år siden alt dette.
Jeg fikk diagnosen på en brutal måte. Ikke på den måten der vi ventet på prøvesvar for å se om vi har kreft etter vi har fanget opp noen symptomer. Men på den måten at jeg hadde noen dager igjen å leve og ikke brydde meg døyten om at jeg hadde kreft eller holdt på å dø. Jeg ble kastet ute i alt uten at jeg fikk tenke. Og når jeg tenker på det den dag i dag var det kanskje den beste måten jeg kunne få kreftdiagnose på.

Jeg bare sov og var ikke tilstede de nærmeste dagene. Jeg ble trillet til MR men klarte ikke gå fra sengen til MR maskinen for å legge meg inn i den. Musklene i kroppen var borte og kroppen var visnet bort så de måtte legge meg inn i en annen maskin etter mange forsøk på å reise seg opp og inn i MR maskinen. Heldigvis midt oppi alt kom bildene tilbake og viste at kreften hadde ikke spredt seg til hjernen, noe som kan være vanlig for den krefttypen. Jeg trodde selv at jeg ikke hadde behov for oksygen, så «brilleslangen» drev jeg å reiv ut, mens Håvard og sykepleier la den på plass. En gynekologisk undersøkelse der det føltes som om alle legene på Radium stod å tittet meg inn i underlivet for å studere svulsten. Som om det var et stort øyeblikk for gyn.avdelingen på Radium. Håvard og Lukas måtte lage seg en hverdag på Radium og Lukas ble en maskott på avdelingen for sykepleierne og til pårørende som våket over kjære som skulle dø. Det var sterke inntrykk for Håvard. Håvard måtte vaske meg i dusjen mens jeg satt på en krakk. Og sengen måtte stadig byttes på for jeg svetter så. Jeg levde bare inne på rommet i sengen, men etterhvert skulle jeg trenes opp ute på gangen og da gikk det opp for meg, hvor jeg var, da jeg så alle de syke menneskene. Jeg var på et kreftsykehus. Da var det mor som igjennom telefonen måtte plastre meg sammen da jeg hadde mine sammenbrudd og var lamslått av frykt. Gråten av at snart skulle jeg se ut som dem, uten hår, månefjes, ja altså se ut som en kreftpasient. Jeg var da livredd for det ukjente. I det vonde er det fine at hver dag ringte mor til meg kl 10 for å høre hvordan det gikk med meg. Jeg orket ikke alltid snakke så mye, men da snakket hun med Håvard. Etterhvert satt jeg på sengekanten å kikket ut på parkeringen mens jeg snakket med henne. Parkeringsplassen som først var dekket av frost og snø ble dekket av grønne tre, nye årstider, så ble bladene gule og det ble seinsommer

Jeg har delt denne delen av dagboken før. Ja sikkert hvert år. Jeg vet og noen av dere er sikkert drittleie av det, men å dele det, skrive det, gjør at merkedager føles bedre. En tenker jo litt ekstra på disse dagene og spoler tilbake. Livet er til for å deles, både det som er bra og det som er mindre bra. 15.03.2012 da jeg ble fløyet i det gule flyet til Radiumhospitalet og der stod det engler i hvitt og ventet på meg. Heldigvis var det engler i hvitt med beina på bakken og ikke bak skyene for min livsreise skulle ikke stanse der. I noen etasjer nedenfor var det klar et traumeteam i tilfelle lungene mine kollapset og de måtte legge meg i koma. Disse tingene har jeg lest i journalen min for å rydde opp litt i tankene mine om hva som skjedde. Dette er sterkt og det kommet til å berøre meg livet ut. Det er med meg hver dag i hverdagen min selv om jeg ikke går og tenker på det, men det ligger der i meg som en stor del av historien min. 
Livsreisen min. I dag tenker jeg på det. Disse dagene tenker jeg på det. På merkedagene tenker jeg på det. Jeg var så nær på å reise så alt for tidlig. Bildene i hodet er ganske klare i dag.

Jeg visste absolutt ikke hvilket helvete jeg skulle møte i året som kom og når jeg beskriver en kreftreise er det lov å bruke stygge ord.
«Det var ok å dø liksom» 
Slik er det når kroppen er så full av kreft og kroppen er så syk og sliten.
Nå er jeg livredd for å dø.
I dag er jeg livredd og det er for jeg er så livsglad, tross livet i ingenmannsland.
Jeg er fryktelig glad i livet mitt.
Og kjemperedd for så mange ting som jeg vet vi kan dø av.
Det er nok en slags senskade det, der kroppen er på vakt etter fare og kroppen vet at den ikke er udødelig etter å vært døden nær.
Det er ting jeg stadig arbeider med, men kroppen er i beredskap.
Det er en ensom følelse å leve med at jeg vet hvordan det er å dø på en måte.
Det er en følelse jeg ikke kan dele med noen.
Ikke med mannen min engang.
For han har heldigvis ikke opplevd det.
Samtidig så sitter jeg her i dag.
Frisk, kreftfri, men ikke frisk og så takknemlig for at marerittene som skjedde det året endte bra.
Det har vært ensomt å vært rammet av en kreft som er så sykt sjelden.
Det har vært ensomt å måtte leve med overlevelsen og alt kreften bragte med seg.
For etterpå kom #etterpålivet  med senskader og fysiske og psykiske arr som ingen vil forstå.
Der jeg skulle samle meg sammen igjen å stå på beina igjen i denne verden som en heilt annen person.
Det har vært beintøft.
Disse 11 årene har vært beintøffe.
I mange år kjente jeg på et sykt dømmende press fra utsiden om at jeg burde reise meg å ta meg i sammen, men en kriger kommer ikke ut av krig uten innvendige arr. Jeg var alvorlig kreftsyk og ble hardt rammet av senskader og livet krever livets oppgaver som mamma selv om jeg lever med senskader. Det er sårt å si høyt, men i løpet av disse årene så har det jammen meg hvert perioder der jeg nesten ønsket meg tilbake til da jeg var under behandling for da var det ei seng på sykehuset til å hvile i og bare være Miriam, det var helsepersonell som tok vare på meg. Noen som tok vare på meg. Som firebarnsmamma har jeg ikke hatt muligheten siden den dagen jeg fikk kreft og da jeg ble kreftfri til å bare ta vare på meg selv, for jeg er aller først mamma. Jeg er mamma selv om jeg fikk kreft og lever med senskadene.
Selv om kreften er borte så ble kreften en del av meg den dagen jeg ble syk og den vil være med meg livet ut.
Takk til dere som alltid venter tålmodig med meg.

Livet 💜

Ps: Det er tid for krafttak mot kreft.
Husk å gi litt dere som har mulighet, alt teller.
Vi vil alle på en eller annen måte bli berørte av kreft og kreftforeningen trenger vår støtte 💜