Et oppgjør med ordet FLINK!!!

Psykologen min:
"Camilla, er du ikke drittlei av å være og høre at du er så flink hele tiden?"
Jeg knakk sammen....

Helt uventet kom alt ut i form av en flod med tårer og en følelse av å ikke få puste. Tror dette er første gangen noen har sagt dette så direkte til meg.... Og det gikk opp for meg.
Jo, jeg er så drittlei av å høre hvor flink jeg er hele tiden.
Jeg er skikkelig, skikkelig lei!!!

Hele livet har jeg vært opptatt av å være flink, stå på, ikke skuffe..... Og jeg har alltid fått anerkjennelse på det, hvor flink jeg er. Dette har fulgt meg videre som voksen og når livet traff meg hardt for en del år siden eskalerte den tanken om å stå på og være flink, enormt. Den ble overveldende og styrte mye.

Det ble etterhvert mange tøffe tak og det var en del som ble lagt på meg. Jeg måtte stå i mye som egentlig ikke var mitt ansvar. Jeg tok på meg mye og jo mer jeg sto på, jo mer fikk jeg høre hvor flink jeg var, av alt av instanser og alle rundt meg.
"Du er så flink, du gjør alt rett."
Da måtte jeg bare fortsette, for jeg følte etterhvert at alt ble mitt ansvar. Og jeg ville ikke skuffe eller svikte.

Da jeg ble syk med ondartet hjernesvulst, eskalerte denne følelsen bare ennå mer. I tillegg raste livet sammen rundt meg igjen på flere andre områder. Når jeg tenker tilbake på alt som skjedde på relativt kort tid, forstår jeg nesten ikke hvordan vi klarte å komme oss igjennom.
Jeg ble operert, strålet og fikk 12 cellegiftkurer. I tillegg fikk mamma også kreft. Samtidig som vi fikk krevende behandling mistet jeg pappaen min etter en svært vond og tøff, men relativt kort sykdomsperiode. Den tiden er nesten helt uvirkelig å tenke tilbake på.

Jeg følte selv jeg måtte holde veldig mye inni meg, sto bare på for å mestre livet rundt meg og alt det kreften og behandlingen gjorde med meg i tillegg. Jeg kunne ikke slippe masken og vise meg sårbar, redd for å ikke lenger være flink. Dersom jeg en sjelden gang sprakk, så kom alt av sinne og frustrasjon som kastet på meg og jeg satt igjen med dårlig samvittighet og klump i magen. Dette var vondt.

I etterkant har jeg forstått hvor ødeleggende dette var for min psykiske og fysiske helse. Etter mange år med å "bare" holde det inne og holde hodet over vannet så har jeg ødelagt meg selv og kroppen på så mange måter.

Nå får jeg heldigvis god hjelp av både fysioterapeut og psykolog. Jeg er i en tøff, men bra prosess for å ta et oppgjør med den flinke Camilla.... For hun vil overhodet ikke lenger være flink. Nå jobber hun hardt for å slippe masken og legge ansvaret der det hører hjemme... Ta vare på seg selv. Hun vil bli anerkjent for den hun er, hele henne. Med alle sine følelser. Alt det hun ikke får til, alt det som er vanskelig. All frustrasjon og sinne. Hun vil like seg selv for alt dette. For selv om hun er et veldig godt menneske, så betyr ikke det at hun ikke skal få lov til å gå på tryne, feile, være utilgjengelig til tider, skuffe, gråte, bli sint og ikke alltid få til livet med alle sine vanvittige tøffe utfordringer....Som for eksempel det å være alvorlig syk!!! For i tillegg til å ha en alvorlig kreftdiagnose (og alt som følger med av senskader, fatigue, bekymringer, kontroller og frykt) så skjer også livet ved siden av. Og dette skal også mestres.
Nå vil hun være alt annet enn så sabla flink hele tiden!!!

Jeg prøver å være bevisst på å ikke bruke ordet flink. Jeg synes heller det er viktig å anerkjenne mennesker som de er med sin ektehet, sine følelser, tanker, opp- og nedturer. Vi har alle ulik bagasje og vi er gode nok. Vi er uendelig bra nok som vi er og vi gjør så godt vi kan ❤️.

Du er så flink
Flink til å
Holde ut
Stå på
Prestere
Flink til
Å være der
For alle andre
....
Men du svikter
Den som trenger
Omsorgen din
Aller mest

@ordfratanker