Min reise

Det er 4.5 år siden jeg fant ut at jeg var alvorlig syk. På en måte føles det uendelig lenge siden, samtidig føles det som om det var i går.

Det har skjedd så mye på disse årene. Mye jeg husker og mye kroppen min har fortrengt. Jeg sitter med mange gode minner, men også mye vondt. Mye av det vonde har jeg jobbet meg gjennom med god hjelp fra psykolog og enormt mye egeninnsats.

Dette har vært og er fremdeles en lang reise. En reise som innebærer mye sorg, tap, smerte, redsel og tårer. Men også masse glede, kjærlighet, herlige øyeblikk, takknemlighet og trygghet.

Den aller største reisen har foregått og foregår fremdeles på innsiden.

Da jeg fikk vite at jeg var syk distanserte jeg meg fra alt som hadde med kreft å gjøre. Jeg ville overhodet ikke forholde meg til det og jeg ble sint når andre snakket med meg eller til andre om det. Jeg ville ikke at noen skulle vite. Jeg følte meg rett og slett som en stor kreftsvulst. Følte at hele meg var sykdom. Det var ikke noe igjen av den Camilla som hadde vært. De rundt meg fortalte meg at det ville endre seg, at jeg igjen ville kjenne på glede og at den følelsen av at kreften definerte hvem jeg var skulle forsvinne. For meg var det helt utenkelig på det tidspunktet og denne følelsen varte lenge.

De første årene innebar mye redsel og frykt. Mye angst og usikkerhet. Kroppen min gikk i full beredskap og alt av følelser, spesielt sinne og frustrasjon ble begravet på innsiden. Stress og alt som kjentes ubehagelig ble stengt av og holdt inne. Fokuset var å overleve. Gå gjennom behandling og holde seg oppreist. Det var ikke rom for å føle eller slippe noe ut, stor frykt for at jeg da ville falle sammen og ikke klare å reise meg igjen. Jeg følte selv at mitt eneste alternativ var å holde ut og være sterk!!!! Beholde kontroll på det jeg kunne og ikke gi slipp på noe.

Dette resulterte etterhvert i en kropp som overhodet ikke fungerte. Jeg pustet ikke ordentlig, jeg hadde konstant hodepine, vondt i skuldre og nakke, vondter i kroppen og jeg hadde masse angstanfall!!!! Kroppen gikk konstant i overlevelsesmodus og beredskap. Det var ikke før jeg fikk god hjelp at jeg ble bevisst på alt dette og fikk hjelp til å jobbe med det slik at jeg kunne bli bedre. Når kroppen har vært i beredskap så lenge, tar det lang tid å få den til å slippe. Jeg jobber fremdeles med det.......

Men det er ikke bare den fysiske kroppen som reagerer og som må jobbes med. Det psykiske preger meg vel så mye. Tanker, frykt og redsel blir også en stor del av hverdagen og noe jeg måtte og må fremdeles forholde meg til hver dag. Frykt for når kreften begynner å vokse igjen, tanker om fremtiden, redsel og frykt når det nærmer seg MR....Det er en indre jobb som krever uendelig mye og som jeg jobber med kontinuerlig. Jeg har gått gjennom traumebehandlig det siste året og det er noe av det tøffeste og tyngste jeg har måttet forholde meg til. Det er en omfattende prosess, men som virkelig har vært verdt alle tårer, smerte og utmattelse. Nå går jeg jevnlig til samtaler med psykolog for å få hjelp til å holde meg på rett spor når tankene og angsten tar overhånd.

De siste årene har vært preget av en enormt omfattende og krevende indre reise hvor jeg har blitt styrket på så mange måter. Det er ikke alltid like lett og jeg tenker at man aldri blir utlært på dette. Det er også mange faktorer som spiller inn i hvordan jeg forholder meg til alt som skjer rundt meg og med meg selv. Jeg er blant annet sterkt preger av senskader og spesielt fatigue (dette er et kapittel for seg og noe som preger hverdagen min enormt til tider). Men jeg har fått verktøy som hjelper meg i hverdagen. Jeg har lært at jeg kan styre tankene mine og at jeg har kontroll over hva jeg skal bruke energi på. Jeg har lært at den aller viktigste personen i mitt liv er meg selv og at jeg må ta vare på meg og behandle meg selv slik jeg behandler de rundt meg. Jeg ser virkelig verdien i de «små» ting i livet. Hverdagsøyeblikk er blitt mitt ord. Jeg er uendelig takknemlig for de menneskene som jeg har rundt meg og som har vært der for meg gjennom alt.

Når jeg tenker tilbake på de første årene og alt de innebar av smerte og redsel, så er jeg veldig takknemlig for at jeg den dag i dag kan sitte her og vite at jeg faktisk har kjent på masse glede, gode øyeblikk og at jeg har håp for fremtiden.

Den følelsen jeg hadde da jeg kjente på at alt jeg var ble definert av kreft og sykdom, den skulle forsvinne. Heldigvis!!! Nå føler jeg meg igjen som Camilla. Ikke den samme Camilla som var, for mye av den jeg var er borte. Men jeg defineres ikke lenger av sykdom, jeg er så uendelig mye mer enn det.

 Klem fra Camilla (@ordfratanker) 💖