Jeg teller

Jeg teller...
Etter operasjonen var jeg på sykehuset og jeg var sliten, men også takknemlig.

Den forferdelige hodepinen var foreløpig borte. Jeg var skjelven. Jeg var svak.
Men jeg var i det minste klar i hodet.
Med klarheten kom en tanke. Svulst. I hjernen.
Jeg har kreft. Jeg har kreft... Shit!!! Jeg har kreft.
Det var ingenting der den første natten. En mørk evighet av ingenting som omringet meg som et gammelt, stinkende teppe. Det kom hvisking fra alle kanter. "Kreft ... Kreft ... Kreft ... Hei. Du! Du har kreft."
Den første natten var forferdelig og den andre var ikke bedre.
Ingen sa kreft. De snakket alle veldig nøytralt om en hjernesvulst. Ikke noe mer.
Jeg kunne reise hjem etter at hevelsen i hjernen ga seg. Så tilbake etter to uker. Fjerne stingene. Samtale med spesialisten.
"Jörg, vi har patologi rapporten for hjernesvulsten din. Jeg beklager, men du har kreft."

Selv om jeg på en måte visste det, så føltes det som om noen hadde sparket meg i magen.

"Jörg, du har et Glioblastoma. Grad 4 kreft i hjernen. Vi fjernet svulsten, men denne typen kreft kommer vanligvis raskt tilbake. Vi kan bare tilby deg livsforlengende behandling. Vi beklager, men du må forvente at du ikke kommer til å bli gammel."

Hvordan takler en noe sånt? Hva sier en? Hva tror en? Jeg var nummen. Lammet av frykt. Jeg vil ikke dø, sa jeg til min kone. Tiden flyr. En dag, så en annen. Dager blir til uker, uker blir til måneder.
Måneder blir til år.

Jeg teller... Snart, veldig snart kan jeg si...

Ti år. 10 år siden jeg ble kjørt til operasjon. Gjennom kraftig opplyste korridorer. Anestesilegens ansikt over meg og hans vennlige ord: «Og tell nå sakte bakover fra 100».
Ti år. Og jeg teller fortsatt.