Adventstiden
Så er det advent.
Så er det snart jul.
Den tiden av året igjen når vi skal henge opp adventstjernen i vinduet som gir lys i en mørk tid.
Vi skal i skogen for å hente juletre, pynte juletre og kjøkkenet skal lukte av nylagte pepperkaker.
Jeg skal se ungene smile og kjenne på forventingene som bygger seg opp mot julaften hos ungene.
Jeg er fryktelig takknemlig.
Vi runder midten av november og det samme skjer hvert år.
Jeg var ikke slik før jeg ble syk og møtte livet rett i fleisen.
Det begynte etterpå.
Da jeg ble voksen sammen med kreften, fatiguen og alt som følger med.
Da et nytt liv begynte og jeg fikk se realiteten om hvor sårbart livet er.
Når vi runder midten av november skjer det noe følelsesmessig hos meg.
En bryter blir skrudd på.
På grunn av fatiguen er jeg utrolig sårbar og sentimental til vanlig, det kjenner nok mange seg igjen i, men når julen nærmer seg kommet tårene for alt.
Må påpeke at jeg sitter ikke sammenkrøllet i en stol og gråter, men jeg blir utrolig følelsesmessig.
Det hjelper ikke akkurat å sette på julemusikk.
Musikken graver seg langt inn i sjelen min.
Jeg gråter for det som er bra og for det jeg er takknemlig for.
Jeg gråter for de gode stundene i livet mitt, de gode opplevelsene jeg har hatt, tross all sykdom som styrer livet mitt.
Jeg gråter for menneskene jeg har i livet mitt, som enda er her sammen med meg, etter mange år med sykdom.
Julen får meg også til å tenke ekstra mye på legene og sykepleierne som reddet livet mitt, tiden på sykehuset.
Derfor gleder det meg å sette frimerker på julekortene jeg sender til sykehusene hvert år.
Jeg tenker på de som må tilbringe julen på sykehuset og tårene kommer, derfor blir det alltid hengt opp en stjerne på to av avdelingene fra meg, i regi kreftforeningen.
Jeg har selv «bodd» på sykehuset i en høytid og jeg vet hvor fryketlig vondt det er.
Jeg kjenner på en indelig takknemlighet for jeg er her på jorden, sammen med familien min som betyr livet.
Jeg er takknemlig for at ungene mine, mannen min og foreldrene mine slipper å tenne lys og legge krans på en grav på juleaften, vet det kan høres fryktelig brutalt ut, men så virkelig og så nær en realitet.
Det tenker jeg ekstra på i julen og hvertfall når jeg selv besøker kirkegården og tenner lys på graven til de som ikke er her lengre, som var en viktig del av barndommen min.
«Takk, for jeg ikke ligger her» tenker jeg.
Jeg gråter for de som ikke er her lengre.
Jeg gråter for kreften, jeg gråter for fatiguen og at livet ble som det ble.
I år gråter jeg for jeg savner å klemme alle.
Klemmene som hjelper meg så utrolig mye når fatiguen er ille, savnet etter
omsorgen som ligger i en kjærlig klem.
Jeg gråter for alt det vonde som har skjedd i livet mitt.
Den julen i 2011 da jeg var høygravid og vi ikke visste hva som ventet oss i januar.
Julen setter frem den følelsen.
Men alt i alt så velger jeg å la de gode tårene vinne.
Så smiler jeg igjen.
For vi kan også gråte de fine takknemlighetstårene også.
En lett oppsumering så gråter jeg for alt som innbærer livet på godt og vondt.
Adventstiden og julen er en inntens tid..
Vær, vind og mørke måneder påvirker fatiguen min til det verste og det vet jeg de fleste fatiguere kjenner seg igjen i.
Ustabilt lavtrykk er det verste for kroppen.
La oss sammen prøve å veie det gode høyere enn det som ikke er godt nå.
Vi savner å klemme og noen av oss trenger kanskje den klemmen mer enn andre.
Vi tenner snart både adventstjernen og julelys, både inne og ute.
Vi tenner lyset.
I år har jeg startet julen litt tidligere, jeg trengte det.
21. desember snur solen mot sommeren.
Det minner mannen min meg stadig om.
Det er dagen etter jeg fikk beskjed om at jeg var 100% kreftfri 20 desember 2012.
Det var det årets beste julegave.
Jeg tenker ekstra på at jeg var en av de heldige.
Så gråter jeg litt for det også.
God adventstid og god jul fra meg.
Ta vare på hverandre ❤️
