Ufrivillig barnløshet

Her om dagen fikk jeg en snap som var ment som tull, og som på ingen måte var vondt ment. Egentlig er det godt å ikke bli tatt hensyn til, og det er et slags kompliment at folk glemmer situasjonen min. Denne gangen «lo» jeg det bort ved å svare «hahaha», men sannheten var at jeg satt med en vond følelse - og den har enda ikke gitt seg. 

Enda en gang skal jeg skrive om ufrivillig barnløshet. Noe som er vondt for meg å oppleve, skrive om og dele - men jeg vet hvor viktig det er å snakke om. 

Jeg har kommet langt, men det er en sorg som ikke slipper. Først og fremst er jeg så uendelig stolt av meg selv som har kommet så langt. Før ble jeg sur på gravide damer, spesielt de som så slitne ut (ikke spør meg hvorfor, men jeg ble bare det).

Nå takler jeg det mye bedre, og blir oppriktig glad på andres vegne - spesielt når mine nære venninner blir gravide og får barn. At de får oppleve det som jeg så for meg skulle bli de mest fantastiske øyeblikkene i livet mitt. Øyeblikkene der man finner ut at man er gravid, å dele nyheten med familie og venner, alle forberedelsene, fødselen, og oppturene og nedturene sammen med barnet og som en familie. For meg er det noe av det vakreste og mest magiske vi mennesker kan oppleve. Jeg romantiserer nok alt dette ganske mye - men sånn er jeg. Og det skjærer fortsatt i hjertet at jeg aldri får oppleve dette.

I dag er jeg så glad for at noen av vennene mine lever i den lykken og at enda flere av dem skal få muligheten til det. Føler meg på ekte heldig som får lov til å ta del i deres liv og deres glede. Det finnes ingen bitterhet i meg om dette.  At vennene mine får oppleve dette er kun en glede.

Det har vært mange faser, og jeg er ganske sikker på at det blir flere. Jeg har mislikt å se gravide - egentlig tror jeg det er mer ærlig å si at jeg har hatet det. Jeg har følt meg mislykket og jeg har følt at jeg har skuffet familien min. I den verste perioden klarte jeg ikke være alene i et rom med en baby. Jeg ikke visste om jeg ville klare å gi babyen den kjærligheten den trengte,  jeg tror ikke jeg ville klart å roe ned babyen om den skulle gråte, jeg ville nok ikke ha prøvd en gang. Mamma  var den eneste som visste om dette, så om hun ikke skulle være med til steder der dette kunne skje, unngikk jeg å dra. Jeg takler å se nyheter blir delt på facebook og instagram, men på dårlige dager scroller jeg bare forbi uten noe mer enn det.

Det har ikke vært ¨bare-bare¨ å takle dette, og jeg kommer nok aldri til klare det helt - men det er helt greit. Det har vært og er viktig for meg å være glad på mine venner sine vegne, å kunne stille opp og være med i samtaler om barn. For på min alder er dette et helt naturlig tema å snakke om. Jeg vil ikke at mine venner skal unngå å snakke med meg om deres ønsker og sine frustrasjoner rundt dette temaet, på lik linje med alle andre ting.  Jeg vil ikke at de skal føle seg fæle som tar opp noe - og det føler jeg heldigvis ikke at de gjør. Skulle det bli vanskelig for meg, så kan jeg si ifra - for det er også helt naturlig for meg å kunne ha en reaksjon på dette tema. Jeg vet for eksempel at jeg takler samtale-emnet dårlig på fest, men de få gangene det har skjedd har jeg fjernet meg selv fra situasjonen. 

Det jeg har prøvd å forklare her er at jeg takler det her ganske bra - men jeg syns også ting kan være kjipt og vanskelig.

Jeg trodde jeg hadde kommet meg gjennom tunge tanker om barnløshet og taklet de fleste ting rundt dette - men jeg har skjønt at det alltid vil dukke opp små og store situasjoner jeg ikke har tenkt på som vanskelige.

@kreftutenfilter

Så tilbake til det som gjorde ting vanskelig denne gangen. Jeg fikk en snap, som på ingen måte var vondt ment, garantert en ¨felles-snap¨ fra ei venninne med informasjon om at hun var gravid, noe som viste seg å være bare tull. Jeg hadde lyst til å svare ¨okei, ikke greit¨, men isteden skrev jeg ¨hahaha¨ - og har hatt en vond følelse siden det. Grunnen til at jeg svarte det, var nok litt fordi jeg ikke ville være til bry eller såre personen som skrev det. Samtidig ville jeg ikke være hun som ¨overreagerte¨ og var heller ikke i humør til å bruke energi på forklaringer der og da. Jeg har kommet frem til at det er greit å sende en melding å tulle med folk om å være gravid - men noen ganger er det kanskje greit å tenke seg om to ganger hvem det blir sendt til før det trykkes send.