Livet skjer
2020 startet med et brak. Og da snakker jeg ikke bare om korona. Men, pre-korona så var jeg på kontroll. En helt vanlig 3-måneders kontroll i januar, og den siste av dets slag før jeg skulle gå over på 6-måneders kontroller. Men da viste det seg at det var mistanke om tilbakefall.
MR ble bestilt og ventetiden startet. Sykemeldt. Det gikk bra. Ingen tilbakefall og livet kunne fortsette. Men de ville fortsette med 3-måneders kontroller, bare for å følge ekstra godt med. Har vært på to kontroller etter dette og alt har sett fint ut. Pulsklokka mi bikker alltid 100 når jeg sitter og venter på sykepleieren som skal følge meg inn til legen. Jeg prøver å puste med magen, lukke øynene og tenke fine ting. Og jeg puster like lettet ut hver gang de sier at alt ser fint ut.
Jeg forklarer for plastikk-kirurgen min at jeg har komplekser for magen min. Tissen min får jeg ikke gjort noe mere med, den er som den er. Men magen er mer synlig for andre og ser rett og slett ikke ut. Kreften valgte et keisersnitt for meg. Den valgte også de to 10 cm lange arrene i lysken etter fjerning av lymfeknuter. Og til slutt, et stort krater til venstre for navlen etter utlagt tarm i 8 måneder. Gleden var derfor stor i august, da jeg fikk innvilget bukplastikk på nyåret og satte meg samtidig et mål om å gå ned 10 kg før dette. Dette i samråd med kirurgen for å få et penere resultat. Nå har jeg gått ned 7 kg etter å ha vært veldig streng med meg selv i høst. Det var en perfekt anledning til å «starte på nytt» etter sommerferien. Jeg begynte på skole og hadde et mål! Kiloene raste av, og humøret steg for hver kilo som forsvant.
24.11.2020, kl. 09.00. Ny kontroll. Samme prosedyre. Puste med magen, pulsen bikker 100. Celleprøve, kolposkopi, mikroskopi, ultralyd. Snart ferdig. Legen spør medisinstudenten som er med på kontrollen om hun ser det samme. «Ja», svarer hun. Jeg får beskjed om at de ser et område som virker litt suspekt. De kaller på et par øyne til. Hun er også enig. Jeg lukker øynene. Ber om at det ikke er sant. Kan de ikke bare si at alt ser bra ut og så kan jeg dra hjem? Sånn ble det ikke denne gangen. Det blir satt opp time til biopsi i narkose om noen uker. «Også må du bestille deg en korona-test», sier de. Alle som skal i narkose må møte opp med negativ test. Helt i orden, tenker jeg. En pinne oppi nesa er jo ingenting i forhold til alt annet jeg har vært gjennom.
Jeg kjører hjem igjen med en klump i magen. Tanken på tilbakefall er like skremmende hver gang. Og jeg har lært meg noen teknikker for å takle den. Jeg velger å legge den tanken i en skuff og lukke igjen. For hvis jeg åpner den skuffen hele tida, så blir jeg bare sliten. Jeg orker ikke å være mer sliten enn jeg allerede er. Det er siste innspurt på skolen om dagen. Jeg er ferdig med to eksamener, jeg har en ny eksamen om en uke og enda en etter det igjen. Jeg har en liten frøken som fortsatt ikke sover natta gjennom og en veldig aktiv gutt som også krever sitt. Og på toppen av det hele skal jeg prøve å være en god kone og samtidig sørge for å få litt egentid for å ikke glemme meg selv. Jeg har heldigvis mange rundt meg som hjelper til og dere vet godt hvem dere er.
Det er mindre enn en måned igjen til jul og jeg har ikke begynt på julegaver eller kjøpt inn en eneste kalendergave. Men det blir jul i år også, det vet jeg. Jeg må bare få unna dette først.
2020, du har ikke vært det beste året, verken på Elise-basis eller på verdens-basis, men snart er du over. Om 2021 blir bedre, er det ingen som vet, men det er lov å håpe.