Nytt år og nye muligheter

Tiden da alle har satt sine nyttårsforsett og alle tenker nytt år og blanke ark.

Vel, som kreftoverlever og noe jeg ikke vil kalle en helt pessimist, så har jeg vanskeligheter for denne tiden av året.
Jeg har håp, jeg ser lys og jeg ser så klart fremover.
Men tanker og følelser presser på.
Jeg har kun et enkelt nyttårforsett for meg selv og det er at jeg skal orke å gå runden min.
Mer en det forlanger jeg ikke.

Å tenke på disse blanke arkene for det nye året som kommer synes jeg er vanskelig.
Livet med senskader er enda det samme og det vil ikke skje noen endringer der dette året.
Det blir ikke visket bort.

Jeg er redd, eller ikke redd, men jeg kjenner litt på angsten.
Og den kjente jeg på rundt midnatt da vi så på rakettene.

Som kreftoverlever så er det nok mange som kan kjenne seg igjen i at en stadig venter på hva som befinner seg rundt neste sving.
Jeg så på rakettene i går og kjente meg ordentlig sentimental for året som har vært og litt for redselen for året som kommer.
Jeg vet jeg ikke skal tenke så langt fremover og heller ta en dag av gangen, men i underbevisten så ligger bekymringen for «hva vil dette året gi oss?»
For jeg føler ofte at jeg er utdelt den plassen i livet, der jeg er den uheldige.

Jeg håper og ber selvfølgelig om bare glede, men jeg er en fryktelig realist etter jeg ble syk og lærte i en ung alder av 28 år at vi er ikke udødelige.
Det er januar og jeg kjenner januarlukten.
Nyttåren 2011 var jeg høygravid, utrolig sliten og hadde huset fullt av venner med barn.

Det er midtnatt og vi skyter opp rakettene i luften og har ingen anelse om hva året 2012 skal bringe oss.

29 dager, 1 mnd før termin holdt vi på å miste babyen vår og det var bare snakk om minutter fra at vi hadde mistet han.
Det er akkurat som jeg kjenner lukten av dette når rakettene skytes opp.
Det er jo denne tiden av året da både januarlukten, marslukten og lyset blir sterkere.
Marslyset da jeg ble hasteinnlagt med akutt, agressiv kreft som hadde spredt seg i lynfart.
Og dette jeg kjenner på hvert år når vi teller oss inn i det nye året, for ja alle vi overlevere kjenner på kroppen når det nærmer seg den tiden da vi fikk kreftdiagnosen og vonde ting skjedde.
Jeg håper at året 2021 blir et av de gode.
Men så ærlig som jeg er så knytter det seg alltid litt i magen.
Vi sier alltid «Det er godt at vi ikke vet hva fremtiden bringer»
Jeg ønsker dere alt godt for året som kommer.
Måtte vi snart få klemme hverandre igjen, sånt på ordentlig. For sånt helt ærlig, albue mot albue gir ikke den samme kjærlighet som en varm og hard klem gir.