Kreftfri – men får jeg fri fra kreften?

I dag, den 27. september er en spesiell dag. På denne dagen for ett år sia satt jeg, mamma, pappa og broren min i bilen på vei til Radiumhospitalet for å ha samtale med en overlege.

Ukene i forkant hadde jeg gjennomført CT, MR og tatt biopsi av en kul jeg hadde på ryggen. Da vi satt i bilen i stillhet på vei innover, visste vi nok alle hvilken beskjed som ventet. Mens regnværet utenfor og den tunge stemninga vitna om at noe vondt kom til å skje - var det «Optimist» av 70 års-jubilanten Jahn Teigen som strømmet ut av radioen. En time seinere satt vi på sykehuset og fikk beskjeden vi fryktet. Det var kreft jeg hadde. 

I løpet av året har jeg klamret meg fast til håpet og sett for meg øyeblikket jeg får beskjed om at jeg er frisk igjen. Hvordan 10 kilo vil lette fra skuldrene mine, klumpen i magen forsvinne, og hvordan gledestårene og lykkefølelsen kommer til å bryte ut i det legen sier «Du er kreftfri». 

Det ble ikke helt sånn. 

For en måned siden satt jeg igjen på det samme rommet som den regnfylte septemberdagen. Overlegen går gjennom svarene fra undersøkelsen og sier at alt ser bra ut. Han sier alt tyder på at jeg er kreftfri, at jeg er frisk, men jeg tør nesten ikke tro på han. Jeg blir glad, men ikke på den måten jeg hadde sett for meg. Ikke den langt inni magen type- glad. Jeg har vanligvis (alt for) lett for å gråte. Nå skammer jeg meg over at jeg ikke gråter av glede. Er dette normalt? Er det noe galt med meg? Hvorfor er jeg ikke i EKSTASE? 

Jeg får vite at jeg skal tilbake på kontroller to til fire ganger i året de neste 10 årene. Etter det kan jeg velge om jeg vil fortsette å bli fulgt opp eller ikke. Jeg er 23 år nå; om 10 år er jeg 33. Jeg nikker og smiler, sier «Så bra» – men svelger et sukk i det jeg tenker på at jeg for 10 år siden var 13 år og gikk på ungdomsskolen. I løpet av 10 år har jeg flytta fire ganger, gått på fire skoler på tre forskjellige steder, fullført ungdomsskole, videregående og en bachelorgrad. På 10 år har jeg gått fra å være i starten av tenårene til å bli ung voksen. Jeg får vondt i magen. 10 år er lenge. 

Det slår meg at jeg er kreftfri nå – men får jeg noen gang fri fra kreften? 

Reaksjonen min (eller fraværet av den) har fått meg til å innse at kreften kommer til å fortsette å være en del av meg, selv om kreftcellene er borte (klisjé, men sant ;). Jeg har stunder hvor jeg tenker at den har gitt meg et perspektiv jeg ikke ville vært foruten, og stunder hvor jeg er bitter, lei meg og redd – hvor alt jeg vil er å slette det siste året for å kunne fortsette der jeg slapp.

Selv om noen dager og tanker er ekstra tunge, er jeg i bunn og grunn en optimist. Optimisten velger å tro at jeg skal klare å leve godt med det her i årene som kommer. Jeg aksepterer at det kommer tunge dager og stunder, fordi jeg innerst inne vet at de går over. Jeg er også sjeleglad for å skulle bli sjekka så ofte, for å ikke bli det hadde vært så mye verre.

Om jeg får senvirkninger, og eventuelt hvilke er uvisst, men jeg vet at jeg tross alt er den samme – bare med en seig bunke erfaringer og et perspektiv ekstra på lasset. Jeg kan ikke gjøre noe med at kreften en gang har tatt plass i kroppen, men kan prøve å kontrollere hvor stor plass den skal fortsette å ta i hodet og livet. Jeg vet at jeg skal tilbake til en hverdag igjen, og skal gjøre det jeg kan for å fylle den med betydningsfulle ting, mennesker og opplevelser som kan ta opp mye av den plassen. Jeg skal klare det!!