Å ta en dag om gangen

Hei, jeg heter Torill Eikevik, er 51 år og kommer fra Hadeland. Jeg er utdannet helsefagarbeider, men har de siste årene jobbet i barnehage. Jeg elsker å jobbe med mennesker, men har dessverre siste året vært fullt sykmeldt.

Rett før jul i 2017 fikk min datter påvist en stor svulst i livmoren, diagnosen ble nevroendokrin livmorhalskreft, langtkommen. Vi fikk ikke noe håp om at hun ville overleve selvom vi allikevel håpet. Det ble noen intense måneder hvor alt som betød noe for meg var å være, for og med Ida, når hun trengte meg. Hun døde 1. november 2018, 26 år gammel. 

Jeg kjørte på og var altfor sterk, klarte ikke se hva jeg selv hadde behov for og skjønte egentlig ingenting bortsett fra at alt var grusomt. Jeg skulle være den energiske, blide ståpå Torill som jeg alltid hadde vært. Sorgen hverken klarte jeg eller orket jeg face og utviklet  etter hvert posttraumatisk stress og har slitt med utmattelse med mere i ettertid. Det var ikke bare Ida som døde,  med henne døde også noe i meg. Det å være pårørende, miste sitt barn, sorgen hva det gjør med et menneske, tiden det tar etterpå er noe jeg ønsker mer åpenhet om.

Etterhvert ble det å ta en dag om gangen å gjøre det beste ut av den det viktigste. Ikke stresse, men heller prøve akseptere den nye situasjonen å ha tro og håp om at det kommer bedre tider. Og det gjør det sakte, men sikkert. Komplisert sorg og sorgreaksjoner er noe det ikke er så opplyst om i samfunnet så håper mer åpenhet kan bidra til at man ikke føler seg så alene selvom sorg er en ensom prosess. 

Når Lotta spurte om jeg ville gjesteblogge for Kreftkompasset svarte jeg beæret ja! Da jeg selv har savnet «møte» andre som har det litt som meg.