Livet etter kreftsykdom

Jeg sjekker værmeldingen for å se om det ventes lavtrykk for da kan jeg forberede meg på hvorfor smerter i kroppen blir verre. Noen gange kan jeg le av meg selv, men andre ganger kan det være pur alvor for meg.

Skikkelig redsel. Så alvor at jeg ringer legen eller legevakten.

Google har jeg alltid holdt meg unna etter jeg fikk kreft.

I går gikk vi på skøyter. Har ikke gått på skøyter siden jeg var 10 år sånn sirka.

Skøyter er ikke fatiguevennlig og hver muskel i kroppen brukes, men det var knall kjekt og ga meg utrolig glede, så noen gange må jeg veie opp det gode mot det vonde som kommer.

Gleden av å se ungene glede seg over at mamma var med på noe. Det bobler i mammahjertet.

Jeg tenkte jeg skulle være føre var å sa til mannen mens jeg svingte meg på skøytene at han må minne meg på i morgen når angsten kommer for smertene i beina at det ikke er ikke kreft, det er skøyteturen.

Jeg har jobbet litt forebyggende mot den angsten for at alle vondter er kreft.

På sommeren hvis jeg en sjelden gang tar heilt av å klipper gresskantene med kantklipperen så skriver jeg opp i boken min at smertene dagene etterpå i armer og bryst vil skyldes gangsperr etter klippingen av gresset.

Det er jo nesten til å le av, med pur reelt for meg når jeg sitter å analyserer dagen etterpå og pulsen stiger.

Jeg tror at jeg muligens jeg ikke er den eneste kreftoverleveren som tenker det verste når smerter i kroppen melder seg.

Jeg skriver dette lille blogginnlegget med et smil om munnen min og kanskje noen av dere kjenner dere igjen.

Jeg og mannen min måtte le i går da jeg minnet han på om å minne meg om hvorfor smertene er der i dag.

God helg ❤️