Det er så lett å sitte på utsiden (og det forstår jeg) og si «det er sikkert bare» eller «jeg har opplevd noe lignende», men for oss som har hatt kreft, vi klarer ikke å sortere tankene, frykten og følelsene som oppstår.

Det går i svart.

Inni mitt hode har jeg vær kreftsyk i ti dager nå til det motsatte ble bevist. DEN følelsen når hele beredskapsmodusen skrus på. Jeg har kjent kreftangsten til de grader de siste ti dagene.

Jeg er helt utslitt etter siste innspurt i husbygging, noe som nok har ført til at kroppen tuller med meg.

Denne episoden kommer jeg ikke til å le av i ettertid, denne gangen var det ikke vondt i foten etter skøyteturen. De siste dagene har alt bare vært som ei tåke for meg.

Jeg har aldri i mitt liv etter jeg fikk mensen som tenåring, hatt uregelmessige blødninger eller mellomblødninger. Blødningen jeg hadde da jeg var kreftsyk trodde vi var renselsen etter fødselen så den reagerte jeg jo klart ikke på. Nå har jeg hatt blødning i ti dager.

Jeg har prøvd å overberbevise meg selv om at dette er stress, men til slutt klarer jeg ikke å overbevise meg selv, kreftangsten tar helt overhånd. Hode og kroppen sier stopp. Alle radere er på.

Sammenbrudd.

Savnet etter kreftlegen min er intenst. Han kunne jeg alltid ringe til i de 5 årene jeg gikk til han, det var alltid bare å komme inn. Nå har jeg ikke lengre han til å lene meg på, han jeg stoler aller mest på. Jeg hadde faktisk trengt han i livet etter kreften også.

Nå har jeg fått meg en ny gynokolog. En kjempegod lege som har satt seg godt inn i historien min, men hun er jo så klart ikke han. Jeg kan heller ikke bare ringe til hun å grine, det må en henvisning gjennom fastlegen til. Jeg er ingen VIP der.

Uansett, hva skjer disse dagene? Jeg legger meg tidlig og isolerer meg litt. Når jeg har det som dette må jeg bare være for meg selv og bearbeide det som skjer inni meg. Jeg blir ubrukelig og går i et vakum. Jeg legger hode på puta tidlig på kvelden i håp om at jeg skal sove fra meg frykten, men det som istedenfor skjer er at puta blir sort av mascara. Hulking og alle traumene fra kreften kommer tilbake klarere enn noen gang når jeg legger meg på soverommet alene.

Det topper seg med at jeg snart er på 9 års dagen da jeg lå uvitende med kreft og på dødsleie. Så følelsene er ganske utenpå allerede og i tillegg skal jeg flytte fra «redet» mitt som har vært min trygge havn under hele sykdommen min og i livet etterpå. Så det er mye som skjer for tiden for en sårbar og svak fatiguekropp.

Hodet mitt er sikker på at nå har jeg kreft igjen. Jeg tenker at dette er «typisk mitt liv» Nå når jeg skal være lykkelig med familien i nybygd hus, så begynner kreftkamp nr 2.

Overbevist.

Jeg unner ingen mennesker den byrden som følger med i livet etter kreft. Den formen for angst som melder seg når noe uvant skjer med kroppen, den miste ting blir kjempestor og et mareritt. Kropper er alltid i beredskapsmodus og det er så sykt slitsomt når traumene spilles på repeat. Alle de traumene som ligger så tynt under huden. I hverdagen går det såklart helt fint, men så fort noe skjer i kroppen så kommer angsten og krefttrollet.

Jeg har fått time kjapt til gynekologen. Takk gud for det. Fastlegen tar bekymringen på alvor og gynekologen finner tid til meg. På venterommet her jeg sitter spilles Espen Lind «When Susannah Cries». Mannen min får ikke være med meg inn på venterommet pga korona, jeg kunne virkelig trengt han. Jeg forbereder meg så klart på det verste.

Men det trengte jeg ikke. Alle denne frykten. Unødvendig. Ivarett av norsk helsevesen. Det var falsk alarm. Kreftkamp nr 2 er avlyst. Utslitt mentalt. En nøye sjekk pga historien min. Kropper er sliten og det er nok bare noe som er i ubalanse.

Nå kjære kroppen min, sier jeg til deg: Pust inn, pust ut og pust inn igjen.

Det er ingen tvil om at selv om en blir frisk av en kreftsykdom så vil kreftsykdommen påvirke deg for alltid, livet ut.