De tunge milene blir lettere med en venn ved din side ❤️

Det er nok ikke enkelt å være venn å medmenneske å vite hvordan man skal bry seg om og med en som kommer i en alvorlig krise.

Bildet er av Ida og kusine Linnea, de var bestevenner og så glade i hverandre❤️

Jeg vet at uten all omtanke fra dere hadde jeg ikke klart meg. Vi er avhengige av kjærlighet og bekreftelse. Jeg er alene så jeg har vel kanskje følt ekstra mye på det. Brått kan den mørkeste dag bli til en lys og fin dag etter en hyggelig melding, telefon eller et godt blikk på butikken. Tror alle vi som er i en slik situasjon hvor livet totalt har endret seg ikke er så kravstore. Jeg tar til meg hver minste ting som jeg kan glede meg over og som gir meg kraft til å drive videre.

Det triste er at kapasiteten ikke er så stor som før slik at jeg ikke klarer holde på alle/eller følge opp alle, men det betyr ikke at jeg har sluttet å tenke på dere el bry meg. Sånn sett kan det være tøff å være vennen min for du må kunne tåle å ikke få svar, at jeg ikke tar telefonen at jeg må utsette møtet. Ikke fordi jeg ikke vil møte deg, men fordi dagen ikke er der. En som er i samme situasjon som meg, med tap av barn, fortalte at en venn hadde ringt, men at han måtte si han ikke orket snakke akkurat da, hvorpå vennen svarte «det gjør ingen ting for jeg prøver en annen dag isteden».

Så er det slik at med tiden faller noen i fra, naturlig nok. Sånn er det. Det kan være et savn og hardt det også, men en del av slik livet det er nå og ikke et ukjent fenomen. Ofte skifter man litt fokus etter dramatiske hendelser og kan oppleve identitetsendringer som gjør at en kan få nye venner og gamle kan gå tapt.

Noen måneder etter Ida hadde blitt syk, jeg satt på legekontoret, gjemt bort i et hjørne for meg selv. Så ser jeg en dame jeg kjente litt fra før. Hun kommer bort til meg, tar meg på skulderen å sier «har du satt deg borti her du da? Jeg hører du ikke har det så lett om dagen». Det var liksom nok, hun bekreftet meg, brydde seg uten at jeg måtte gi noe tilbake.

Eller du som ropte på meg på kjøpesenteret på Gran, vinket for så å komme bort å bare omfavne meg med all din godhet, du kunne like gjerne unngått meg, men du viste meg at du tenkte på meg å brydde deg selvom vi ikke var så nære.

Å du fine dame, som leverte nybakt kringle på døra dagen etter Ida var død, en så god gjerning.

Deg jeg møtte på tur lille julaften, det året min engel gikk bort, som jeg ikke visste hvem var, men som kjente igjen meg og Milo etter å ha fulgt Ida på Instagram. Du tok kontakt etterpå og vi har hatt flere turer med hundene med gode samtaler. Jeg vet du fortsatt er der, men siste tiden har jeg ikke klart følge opp dessverre.

Dere som har fortalt at dere har besøkt graven til Ida, det varmer mitt hjerte❤️ At noen i det hele tatt snakker om Ida betyr veldig mye. Hun er alltid med meg uansett, det er faktisk ikke så mange som våger snakke om de som er døde. Noen ganger føler vi som har mistet noen at de kanskje de blir litt «glemt».

Det er sjelden noen spør meg om Ida konkret. Tror folk er redde for å rippe opp i det vonde, men Ida var i livet mitt i nesten 27 år, 11 mnd av dem var hun syk så minnene mine er så klart myye mer enn sykdommen. Jeg er ialle fall veldig glad når noen snakker om Ida. Jeg har fortsatt to barn ... Ida og Eirik ❤️ Det er så mye omtanke å godhet jeg kunne ramset opp, dette var bare noen eksempler på det «enkle» et menneske i sorg husker.

Så er det stadig noen som sender meldinger med gode tanker, som spør om å møtes, gå tur eller ta en kaffe eller bare sender en hverdagslig melding. Det betyr så utrolig mye. Samme nesten hva det er bare man hører et pip. Om det ikke blir noe av det møtet, den kaffen osv så vit at jeg setter stor pris på det. Bare at man får tilbudet kan redde dagen.

Så klart merker jeg nå at det er en mindre kjerne rundt meg enn før, men at dere som er der ... fortsatt er der ... setter jeg så utrolig pris på 🙏🏻 Det er dere mine hverdagsengler, og min nærmeste familie som gjør dagene bedre og en tro på en ny og lysegrønn vår. Grønn er håpets farge 💚

Må nevne at jeg skal på møte med nav og HR sjefen i kommunen til uka. Jeg har bedt om det selv, håper på litt nye muligheter, noe jeg kan klare som passer bedre for den formen jeg er i nå. Jeg føler jeg har så mye å gi også selv om jeg har dager jeg ikke fungerer så bra eller ikke fungerer i det hele tatt. Allikevel har disse siste årene lært meg ennå mer om livet. Erfaring jeg ikke kunne lest meg til. Ønsker å kunne bruke denne dyrekjøpte erfaringen til noe bra i framtiden, noe som gir meg mening.

Til slutt må jeg tilføye at jeg klarte si til min kloke psykomotoriske fysioterapeut at «jeg er lei av å prøve å prøve å føle at det ikke blir bedre» hvorpå hun svarte «det skjønner jeg at du sier og det er helt greit». Det er så godt med mennesker som bekrefter og erkjenner deg og den du er. Det er de som løfter en opp. Vi kan ikke alltid bite tennene sammen å være positive hele tiden. Det må være lov å synes ting er dritt av å til å synes litt synt på seg sjøl, grine litt, tørke snørr og tårer for så å gå på igjen. Om ikke alt blir bra blir det alltid bedre når det er som mørkest💚🌷🌸

Og husk «man går ikke med plaster utenpå» så om er menneske har vondter fysisk eller psykisk eller begge deler synes det ikke alltid og antall tårer man feller trenger ikke bety hverken det ene eller det andre. Som kirkens bymisjon sier «ALLE er mer enn det du ser».