9 år siden kreftdiagnosen

Jeg er fryktelig mer sårbar.

Jeg er knuselig.

Jeg gråter mer.

Jeg føler mer.

Jeg frykter mer.

Jeg elsker mer.

Jeg ler høyere.

Jeg er mer ydmyk.

Lykken bobler mer.

Alt føles og kjennes mye sterkere både på godt og vondt i livet etter kreft.

Jeg trodde tiden skulle lege alle sår. Det er liksom det som det heter. Men tiden leger ikke alle sår. Har en opplevd alvorlig sykdom så blir den med deg for alltid. Lever en med tydelige skader etter sykdommen så leger ikke tiden alle sår. Etter alvorlig sykdom, akkurat som en alvorlig ulykke eller en soldat i en krig så sitter traumer og skader igjen.

«Synet av mannen min som nesten tryglet legene da de jobbet på spreng på MIO om at de skulle si til han at det ikke var kreft, men det kunne ikke legene, de kunne ikke avkrefte noe.»

«Synet av legene som stod på en rekke i fotenden av sengen min. Den ene mest fantastiske legen stod å klappet meg på håret, håret som jeg uvitende snart skulle miste. På venstre side stod mannen min med vår 5 ukers gamle baby i armene, som var utsultet for jeg ikke hadde hatt melk nok til han. Kroppen hadde hatt nok med å arbeide med kreften og overleve. Så var det synet av mor og far. Stemmene. Blikkene. Tårene. Klemmene. Det vil aldri glemmes. Den sårheten og frykten hos de som var glad i meg. For meg var hele situasjonen bare ok, jeg hadde ikke krefter til å være redd»

14 -15 mars er det 9 års dagen da jeg fikk min kreftdiagnose og livet endret seg for alltid. Klart jeg er litt mer følelsesmessig i disse dagene og det syntes jeg er heilt innafor.

Jeg føler nesten jeg kan kjenne luktene fra sykehuset, og lukten av frost ute fra de sekundene da de trillet meg fra sykebilen inn i ambulanseflyet og kulden traff meg i ansiktet.

Faren min, mannen og babyen vår skulle kjøre sammen med sykebilen mot flyplassen så skulle vi treffes der og kjøre inn porten sammen til ambulanseflyet som hastig ventet.

Vi mistet hverandre på veien og hun som satt bak med meg i sykebilen skulle prøve å få meg til å si telefonnummeret til mannen min slik at han kunne ringes opp. Klart jeg kunne nummeret til mannen min i hodet.  Men akkurat da var jeg så syk og langt borte at alt ble bare tull. Jeg klarte ikke gi fra meg nummeret til mannen min. Jeg klarte ikke sette sammen en setning, jeg var heilt borte. Jeg var sikkert på at vi ble fløyet i et helikopter til Oslo og var først uker etterpå jeg ble opplyst av mannen at vi altså ble sendt med ambulanseflyet.

Glemmer aldri den følelsen jeg hadde av hvor ivaretatt og trygg leger, sykepleiere, ambulansepersonell og pilotene fikk meg til å føle meg. Det er en helt spesiell opplevelse jeg aldri vil glemme. Varmhet og omsorg. Ivaretatt.

Det var en helt spesiell dag, eller rettere sagt helt spesielle uker som ble til et helt spesielt år, som igjen ble til et helt spesielt liv.

At det skulle ende med en kreftdiagnose, ambulansefly, blålys fra Gardemoen, blålys igjennom rushtrafikken, knallhard kreftbehandling, blodpropp, infeksjoner, antibiotika, hårtap og Radiumshospitalet hadde vi aldri ant.

Pendling med fly mellom Stavanger og Oslo. Ikke minst alle disse følelsene og hendelsene jeg ikke kan forklare til noen om hvordan det virkelig er. Hvordan det er å være kreftpasient, ha kroppen full av kreft og kjempe for livet. Hvordan det er å skulle ta fatt på livet igjen, når kreftkampen er over og du blir overlatt til deg selv. Hvordan der var da når alt ble stille og du trengte folk rundt deg.

15. mars og jeg sa til mannen min der jeg lå dødssyk i sengen «jeg har kreft» men han trodde ikke på meg, men jeg visste, jeg kjente det.

Jeg kjente det i kroppen min. Kroppen var så inderlig sliten og jeg klarte ikke holde øynenen mine åpne, jeg ville bare sove. Det gikk liksom mot slutten. Kroppen ga opp. Jeg visnet bort. Så vondt å vite. En slik ut-av-seg-selv opplevelse.

Jeg sov, men samtidig så fikk jeg med meg alle tingene som skjedde i rommet rundt meg. Ja, på mange måter slik en ser på film. Virkeligheten kan også være slik. Den har jeg fått kjenne på. Jeg hadde på ingen måte tenkt at livet mitt skulle se ut slik som dette, 9 år etterpå. At det fortsatt skulle handle for meg om å måtte finne en ny normal. Hver dag er en øvelse og en blir aldri klok på fatiguekroppen. Hver dag må tilpasses, hver situasjon må tilpasses.

Jeg som alle andre trodde at da jeg var ferdig med kreftkampen så var det tilbake til «normalen». Men da kom en ny kamp, kampen mot, kampen med, eller livet med fatiguen. Det nytter ikke å leve i kampen mot fatiguen, fatiguen krever at jeg spiller på lag viss ikke funker ikke livet.

Det kommer tunge dager innimellom der jeg er skikkelig trist, trist for alt jeg går glipp av, trist over at livet mitt ble som det ble. Samtidig så er det faktisk slik at på gode dager, i bedre perioder så lever jeg ekstra og setter pris på alle de tingene jeg mestrer og de tingene jeg da opplever.

Livet liksom. Jeg vil jo bare leve. Leve livet jeg fikk i gave på ny. Jeg vil oppleve, le, lukte, smake og kjenne alt det gode. Og være sammen med de gode i livet mitt.

Jeg kjenner at det har blitt vanskeligere å snakke med folk rundt meg. Folk rundt meg lever ikke i den bobla jeg gjør. Dette er min kamp. Mitt liv etter kreften. Jeg forstår viss folk rundt meg er lei, men realiteten for meg er at det går ikke over. Det ble kronisk.

Livet etter kreften. Jeg henvender meg kanskje mer til folk i akkurat samme situasjon som meg, ettersom vi forstår hverandre for akkurat slik vi har det.

Jeg er så utrolig takknemlig for dere i kreftkompasset som ble et vendepunkt for meg. Kreftkompasset som på en måte kan si redder mennesker som har hatt kreft, har kreft og sprer kunnskap og lytter til pårørende. Dere sprer kunnskap som er så utrolig viktig og jeg kunne ønske jeg hadde dere når jeg var kreftsyk og de første årene etterpå da jeg stod der ensom og forvirret. Dere tar for dere alt det som er så viktig. Jeg er så sykt heldig at jeg får blogge for dere, og skrive om følelser og tanker som jeg har.

Jeg får mange fine tilbakemeldiger fra folk som gråter, som kjenner seg igjen i mine tanker og følelser. Når jeg får disse tilbakemeldingene så får jeg også en bekreftelse på at det som jeg kjenner på og det jeg føler, det er normalt for meg, for oss, som lever livet etter kreftsykdom. For meg blir bloggingen som terapi. Jeg får min skriveterapi som hjelper meg så sykt når jeg er trist, ensom og kjenner på følelser jeg vet ingen rundt meg kan forstå. I tillegg har jeg møtt så mange flotte mennesker igjennom kreftkompasset.

Så takk kreftkompasset, for den jobben dere gjør for oss!

Så lar jeg følelsene i disse dagene være her, gråter litt viss jeg trenger det, klemmer på de jeg kan klemme på og snakker med de som var med meg i disse dagene for 9 år siden, da jeg ble medlem av kreftklubben.

I dag tenker jeg på livet🧡