Jeg drømmer om en drømmekropp.

Jeg drømmer om sommerkroppen. Ikke den type sommerkropp som er fri for litt valker her og der og livets kart, nemlig litt strekkmerker etter 4 svangerskap.

Jeg drømmer om den type sommerkropp som fungerer og vil henge med på hele sommerens gleder.

Den sommerkroppen som lar meg gjøre alt jeg har lengtet til i hele vinter.

Den type kropp som lar meg gjøre alt jeg har lyst til, på en dag, uten å måtte holde bremsa inne.

Kroppen bærer breg av 9 år på sofaen.

Men drømmekroppen for meg er ikke å passe inn i str xs eller s, jeg drømmer om en kropp som virker.

Jeg drømmer om en kropp som ikke enda 9 år etter kreften er preget av fatiguen og senskader.

Mens mange på min alder strever etter den synlige drømmekroppen og gjør seg klar for bikinisesongen, så er mitt eneste ønske at jeg skal virke akkurat slik som de aller fleste andre på min alder.

Jeg vil fylle dagene mine.

Jeg vil ha det travelt.

Jeg vil oppleve ALT, den stressfulle hverdagen.

Jeg vil kjenne på den følelsen av å ha det så travelt at det ikke er før på kvelden jeg kan hive beina på bordet.

Jeg er lei av å alltid måtte legge inn hviletid.

36 år, den beste tiden i livet.

Hva skjedde med alle disse årene?

Alle disse årene som i et ungt menneskes liv skal være de beste årene i livet?

De forsvant i kreftsykdom og senskader.

Jeg føler jeg ligger noen år foran de andre.

Jeg vet at jeg ligger noe år foran.

Vi kreftoverlevere spøker med at vi føler oss som 80 åringer.

Sannheten er at for hver 3 mnd med cellegift, gjør en kreftpasient 10 år eldre.

Jeg skulle gjerne passet litt bedre i bikinien.

Ja, for vi alle har jo ting med kroppen vår som vi ikke setter pris på 😉

Kreften har satt sine spor.

Livet har satt sine spor.

Men for min del så er det faktisk slik at jeg ønsker bare å virke.

Jeg ønsker bare god helse.

Noen dager er jeg sjalu.

Sjalu på alle som har det travelt. Jeg vil også ha det travelt.

Sjalu på de som ikke hver dag må veie den ene tingen opp mot den andre.

Sjalu på de som blir slitne av det «vanlige».

Morgenens store spørsmål hver dag er «Hva tenker du i dag fatiguen? Hva er planen for kroppen i dag?»

Alle dagene mine består av denne berømte bremsingen og balanseringen.

Jeg blir jo sliten bare av å planlegge dagen og veie det ene opp mot det andre om hva jeg skal bruke kreftene mine på.

Men jeg vet, - tar jeg ikke hensyn til kroppen min sier det pang.

Det har jeg lært.

Mange dager har jeg lyst å skrike.

Grine.

For jeg er dritt lei.

Dritt lei av denne dritten.

Dritt lei av denne tilværelsen.

Når det er ting jeg må velge bort og ikke kan være med på, føler jeg meg lenket fast til en stol.

Jeg har fått en master i bremsing og balansering etter disse 9 årene etter kreftsykdommen.

De verste fatigueanfallene blir vanskeligere og vanskeligere å kjenne på.

Jeg har hatt 2 uker nå der jeg har jevnlig orket å gå runden min.

En fin flyt.

For en lykke.

Krysser for at det holder seg slik.

MEN!

Ja, men...

Jeg holder pusten, for jeg jeg vet at smellen kan komme 1 time etterpå. Da kan det hende det er 1 uke, 2 uker eller kanskje 3 uker til neste gang jeg orker å gå.

Jeg vet aldri.

Det er det som er livet med senskader.

Opp og ned, berg og dalbaner, uforutsigbarhet.

Et liv i intervaller.

Skjerme meg selv fra stress og skjerme meg for emosjonelle triggere.

Psykisk og fysisk.

Men vet dere, sommeren min skal bli fin.

Jeg skal på båtturer.

Hyttetur.

Fisketurer.

Spise is, bade med ungene, grille og jeg skal treffe venner.

Jeg skal nyte solen.

Alt dette skal jeg og fatiguen gjøre.

For hvis vi to bare kommuniserer så fungerer livet fint.

Jeg må bare huske å bremse.

Hvile.

Og så skal jeg nyte denne fine årstiden, min favorittårstid, selv om det er i intervaller.