Januar, mars, påsken, 17 mai, juli, alle har enn felles følelse

Kreften ga livet mitt en ny følelse.

For hvert år, før et spesielt minne, så kjenner jeg det i kroppen før minnet dukker opp. Kroppen sier i fra om at det er noe. Sjelen sier i fra om at det er noe. Det er så mange høytider og hendelser fra da jeg var syk.

I morges lå jeg i sengen. Følelsen kom. En følelse fra da jeg var syk. En følelse som er vond og god på samme måte. En følelse av trygghet og å være ivaretatt. En følelse jeg kjente på da jeg var syk og var på sykehuset. Det er som regel årstiden - og luften ute jeg forbinder med noe, og i dette tilfellet er det 17 mai som dukker opp.

Da jeg lå inne i sengen på radium. Min 2. høydose med cellegift. Ute på parkeringen spilte korpset 17 mai sanger. Endelig var alle bjørketrærne blitt grønne der nede på parkeringen. Det var ikke bare motorveien og den travle trafikken å se på, det var grønt og fint. Det var 16 mai, 9 år siden, dagen før 17 mai.

Avdelingen var ganske tom, de fleste fikk alltid reise hjem ved høytidsdager. Jeg satt alltid på sengekanten og tittet ut av vinduet mens jeg spiste frokosten min. Typisk rundstykke med gulost og agurk. Kaffi og et glass eplejujce. Eplejuice som jeg ikke har drukket siden jeg var syk. Fargen på eplejuicen er samme farge som cellegiften og eplesmaken forbinder jeg med sykehuset.

Jeg hadde fått beskjed om at jeg skulle i utgangspunktet ligge inne å få kur på 17 mai, slik var planen oppsatt. Planen som jeg var besatt av å følge. Det var min måte på å overleve denne tiden på. Min måte å holde kontrollen på og klamre meg til at dette skulle gå bra, bare jeg fikk følge planen og få cellegiften når jeg skulle.

Da jeg fikk beskjed om at jeg skulle ha kur på 17 mai, knakk jeg helt sammen og tårene trillet. Jeg var så sårbar og langt nede psykisk. Det var brutalt for meg å hele tiden være borte fra 3 unger hjemme. Jeg ønsket virkelig ikke å feire 17 mai på radium og jeg ville ikke at ungene skulle merke at mamma var borte. Jeg ville jo få med meg alt og leve så normalt som mulig midt oppi galskapen.

Legen min var så snill, hun tok meg i handa og så på meg med forståelse, hun sa at vi kunne fremskynde cellegiftkurene denne runden, slik at jeg fikk reise hjem til ungene mine. Sykepleieren pakket poser med de livsnødvendige tablettene jeg måtte ta etter kuren. På posene stod det en koselig beskjed fra sykepleieren. Jeg fikk også med meg vanndrivende tabletter som jeg måtte ta. Jeg måtte alltid spise masse vanndrivende da kroppen ble opphopet av væske under kur.

Vi tok siste fly hjem fra Oslo, klokken 23 på kvelden 16 mai. Jeg var så sliten at jeg orket nesten ikke stå på beina mine, men hjem skulle jeg. Jeg ville ikke bli trillet i rullestol på flyplassen, for jeg ville ikke se syk ut. Vi spiste på pizza hut på flyplassen før vi fløy til Stavanger, før magen ble tom, for da slo den underlige cellegiftkvalmen inn. Flyet var forsinket. Sistemann inn på flyet var Kristoffer Joner. Han forsinket flyet. Et høydepunkt for mannen min.

Jeg skulle hjem å feire 17 mai. Jeg ville hjem. Så fryktelig sliten. Lukas lå i bilstolen og sov, oppførte seg fantastisk slik som han alltid gjorde. Mannen min ga han alltid ei god flaske morsmelkerstatning før vi skulle ut å fly slik at han var god og mett og sovnet.

Meg og Lukas

Har kun 2 bilder av meg og Lukas fra da jeg var syk. Dette er det ene. Dette bildet av meg og Lukas ble tatt før vi skulle inn å se barnetoget i byen kl 10. Jeg orker faktisk holde han. Det var ikke hver dag jeg orket det, altså holde min egen babygutt. Hvertfall ikke så lenge om gangen. Jeg finner ingen ord som kan beskrive hvordan kroppen kjentes ut da dette bilde ble tatt. Jeg kjenner det, jeg føler det som om det var i dag. 

Det er rart å tenke på, at inni den kroppen var det fullt av kreft. Kreften som flyttet inn i kroppen, ondskapen selv som gjorde at livet fikk en nye følelse på både godt og vondt. Jeg var kjempesyk uten at noen kunne se det. Det ble først synlig da håret falt.

Det er akkurat som nå. Ingen som kan se hva kreften har gjort mot meg. Hverken fysisk eller psykisk. Jeg er full av senskader, fatigue uten at noen rundt meg kan se det.

Uansett, tilbake til 17 mai som blogginnlegget handlet om. Det ble en fin 17 mai husker jeg, tross cellegift-hangover.

Ønsker dere en fin og annerledes 17 mai. Jeg skal feire rolig med flokken min❤️